Flytende.

  • Posted on: 2 September 2016
  • By: Thomas Haugen

I meg bor det mange kontraster. Sider av meg selv
som på flere måter strider mot hverandre. samtidig som de er motsetninger er de alle viktige brikker. Brikker som til sammen utformer hele meg.
Kontrastene viser seg til ulike tider og i forskjellige situasjoner. Langt fra alle er knyttet til mitt synstap, men synsnedsettelsen gjør til tider sitt til at de blir meget tydelige. Et eksempel på dette er spennet mellom min glede over å reise til nye steder og min avhengighet av kjente omgivelser. Behovet for kjennskap til plassen jeg befinner meg handler i stor grad om min mulighet for å være mest mulig selvstendig. Feriereiser byr på et tilsynelatende uendelig utvalg av situasjoner der jeg får utfordret mine ferdigheter knyttet til å orientere meg. I tillegg gir feriens skiftende fysiske rammer meg en god anledning til å bli bedre kjent med mine følelser knyttet til det å stå i uforutsigbarhet og avhengighet. Situasjoner der det handler om å holde meg flytende. Herlige muligheter til selvutvikling.

Opplevlsen av å flyte fritt ble svært til stede da jeg åpnet en dør ikke langt unna en av Islands mest besøkte turistfeller.

Med et sukkende klikk lukket den seg. Døren som nå skilte meg fra en trygg ledsagende arm. Herfra og tilbake måtte jeg klare meg alene. Bølger av sanseinntrykk skylte over meg og jeg følte meg nærmest ustø der jeg raskt satte i gang med tolkning. Lyder, lukter og lys kokte sammen til en kaotisk grøt. Det var liten tvil om at jeg var på riktig sted. Nesen dro kjenselen på de karateristiske luktene av urinal og godt brukte toaletter. Surklingen fra rør og de samme urinalene etterlot seg heller ingen tvil om hvor jeg nå nølende befannt meg. Hvor de var ble derimot ikke enkelt å bestemme. Fra der jeg sto, fortsatt ved inngangsdøren, hørtes det ut som lyden kom fra alle kanter. Selv om jeg så vidt har lysans var denne synsresten akkurat det jeg trengte for å komme meg videre. Til høyre var lyset noen hakk sterkere enn i resten av rommet. Lagrede synsinntrykk kunne fortelle at belysningen over vaskene på slike store toalettrom ofte var kraftigere enn i resten av lokalet. Altså trengte jeg ikke bruke tid på å lete etter toalettet den veien.

Jeg vendte oppmerksomheten mot venstre. Dunkelt lys. Dempet lyd. Jeg tippet at det var en vegg. Retningsvalget ble enkelt. Et raskt, men kontrolert søk med den hvite stokken fortalte at det var fri ferdsel fremover og jeg gikk. Fortsatt nølende. Lyttende. Jeg lyttet med ørene og med hele resten av kroppen. Kjente etter alle former for signaler. Små hint som kunne fortelle meg om jeg nærmet meg en vegg, en trapp eller en person. Sammenstøt med andre er trasig nok andre steeder, men spesielt kjipt på et offentlig toalett. Hvem vet hva de gjør og hvordan de vil reagere?

Lydene og luktene ble konsentrert. Jeg kunne ikke høre gjenklangen fra mine egne skritt. De druknet i mannestemmer og dundring fra smellende dører. Tyske og franske gloser overdøvet nå også den lille skrapingen fra stokken. Gulvet svaiet. I alle fall kjentes det slik ut. Jeg gikk mot de slamrende dørene. Tyskerne og franskmennene var nå bak meg. De hadde ikke hørt mine søkende ord som spurte om hjelp. I denne inntrykksgryta var jeg ikke engang sikker på om jeg hadde sagt noe høyt. All energi gikk egentlig med til orientering. Skulderen dunket inn i noe. Hva var det? For sikkerhets skyld sa jeg unnskyld. Alltid greit å være på den sikre siden når jeg muligens hadde dultet bort i en urinerende mann. Jeg fikk ikke noe svar. Tok derfor et lite skritt til siden og gikk videre mot der jeg trodde døren var. Jeg kunne ikke høre egne bevegelser, men jeg kjjente at hjertet dunket. Stress. Stokken traff noe. Noe hardt. Svært forsiktig strakk jeg hånden frem. Håpet var å treffe en dodør. Håpet ble kastet vekk da fingertuppene traff glatt og fuktig flis. Feil retning.
Jeg vred meg mot venstre, men kom ikke helt dit jeg ville. Noe holdt meg igjen. Noen holdt meg igjen.

Var det tysk? Nei, det var spansk. Jeg svarte på engelsk. Hans nøling var lik den jeg hadde følt da jeg tok de første skrittene inn hit. Jeg registrerte noe som minnet om hjelp. Jeg nikket og svarte et lettet «Yes». Sekunder senere plasserte den spanske mannen hånden min på dørhåndtaket. Jeg var ikke lenger i fritt fall, men hadde nå nådd mitt mål.

Veien tilbake ut gikk som en drøm. En god drøm. Mitt mentale kart hadde plottet inn retningen. Antakelsen om sterkere lys ved vaskene stemte. I det døren på ny lukket seg med et sukk registrerte jeg at pulsen sank og at skuldrene senket seg. Det var en hverdagslig aktivitet som nok krever mer av meg enn den gjør for de fleste andre. Jeg hadde ikke vurdert å snu. Jeg holdt meg flytende og sto i situasjonen. Selvstendighet er ikke alltid at jeg gjør ting alene, men når jeg først må gjøre de alene er det godt å kjenne på at også det går greit. Små utfordringer skal ikke hindre meg i å dra på ferie 