Nye spor.

  • Posted on: 15 July 2016
  • By: Thomas Haugen

Stemmen gjentok det samme livløse budskapet. Forklarende. Beklagende. Ordene druknet jevnlig i støyen fra stemmer med mye mer kraft og liv. De vekslet mellom frustrasjon og sinne.

Jeg sto der jeg som oftest sto på denne tiden av dagen. Et godt stykke opp på perrongen like under ventilasjonsviften. Ved siden av meg lå Diva. Rolig. Lett pesende. Det var varmt. Trykkende varmt. Kanskje var heten en del av årsaken til at toget var innstilt. Alle tog var nå innstilt på ubestemt tid.

Oppmerksomheten min fulgte en svettedråpe som rolig fant veien fra hårfestet og ned bak øret. Tankene hadde et helt annet tempo. De jaget rundt på jakt etter løsninger. Nye mentale kart over gater, togstasjoner og holdeplasser. Ulike veier for å komme meg hjem.

Jeg hadde stått slik mange ganger. I nesten 20 år hadde jeg med ulik frekvens pendlet på denne strekningen. Mange ganger var reiseruten blitt revet vekk. Følelsene av kaos og stress var innen rekkevidde også denne dagen, men ikke på langt nær slik som i de tidlige årene av min karriere som synshemmet. På den tiden kunne jeg se mer, men jeg fryktet også mer. Frykt i form av situasjoner jeg kunne komme til og havne i dersom jeg gikk bort fra den opprinnelige planen. Hendelser der jeg kunne gå meg bort eller ramle i ukjente hindringer. Usikkerheten var stor og løsningen enkel. Enkel og umulig på samme tid. Jeg kunne bare bedt om hjelp, men ordene som da måtte ytres innebar at jeg sa høyt til andre at jeg så dårlig.

Der jeg nå sto kunne de fleste se at jeg ikke kunne se. Førerhundselen var synlig. Barrieren nå var eventuelt at jeg måtte spørre om hjelp til noen jeg ikke visste om var der. Stille et spørsmål høyt ut i løse luften. Vente på et svar som kanskje aldri kom. Kjipt og smertefullt, men ikke umulig. Jeg har gjort det før. Med stort hell.

En rask telefonsamtale med kona avgjorde slagplanen. Avvente situasjonen og se om ting bedret seg. Hvis ikke kunne hun plukke meg opp ved et av t-banens endestasjoner. Det mentale kartet for å komme meg dit var allerede gjennomgått. Konstantert som uproblematisk av min indre GPS.

Åpnheten som fulgte med bruk av førerhund og hvit stokk skulle også denne ettermiddagen komme med løsningen. Ved både å være synlig og snakke uanstrengt om synstapet
Hadde jeg fått meg et nettverk av pendlere. Folk som reiser omtrent samtidig som meg med toget og som gjennom årene har tatt kontakt. Av og til for å hjelpe. Avog til bare for å slå av en prat.
Dagens hjelper kom bort til meg av begge grunner. Lett samtale rundt togstansen inkluderte også et spørsmål om jeg ville henge meg på ham. Svaret var enkelt og 10 minutter senere satt jeg på toget. Et tog jeg aldri hadde gamblet på at var et som kunne føre meg hjem, men som min redningsmann kunne se var det riktige. Det var også trygghet i det at han ville være med dersom toget skulle vise seg og ikke gå helt frem.

Mens vi sakte rullet ut fra stasjonen kom den monotone stemmen tilbake og varslet sitt kjente budskap. Et budskap som nå ikke stemte, men som trolig hang igjen fordi systemet ikke var klar over at togene nå gikk. Unødvendige mentale kart ble visket ut og det velkjente fikk plassen sin tilbake. Uroen hadde aldri helt fått tak. Toget kjørte på sine vante spor, men jeg kunne kjenne på følelsen av selvutvikling. Annerkjennelse og åpenhet hadde ført meg langt videre.