Blind man walking.

  • Posted on: 13 May 2016
  • By: Thomas Haugen

Facebook minner meg til stadighet om ting jeg gjorde på dagens dato for et eller flere år siden. Flere av disse «minnene» handler om at jeg har vært fordypet i ulike deler av denne boken. En av fordypningene jeg ble minnet på var delen om den hvite stokken.
I utgangspunktet hadde jeg en ganske detaljert omtale av stokken og bruken av den, men ved hjelp av gode pilotlesere og forlaget fikk jeg forståelse for at jeg egentlig bare gjentok ting jeg sa på andre måter gjennom hele boken. Og gjentakelser er ikke alltid en god ting. Så mange sider mistet sin plass i boken, men jeg deler noen av dem her.

Og forresten… bare to uker igjen til bøkene kommer til Norge…. God helg!

Blind man walking

Rent teknisk er det ikke vanskelig å lære seg å bruke stokken. Opplæring kan man få enten på kurs hos Norges Blindeforbund, Statped, eller hjemme i egen kommune. Stokken er et teknisk hjelpemiddel og betales av NAV.
Så i teorien er det ikke komplisert hverken å få stokk, eller få opplæring i å bruke den. Teknikken er også enkel.
Med en om lag 45 graders vinkel ut fra kroppen skal stokken pendle fra side til side. Vekselsvis slik at når den er mot høyre er venstre fot strukket frem. Slik er det hele tiden noe som kan plukke opp eventuelle hindringer som ligger på min vei før jeg snubler i det.
I trapper er det en egen teknikk for å kjenne hvor trinnene er. Enkelt og kort forklart holder jeg da stokken 90 grader rett opp og ned når jeg skal opp en trapp. Ved første trinn lar jeg bunnen på stokken treffe trinne, og så dunker den bort i de påfølgene trinnene helt til jeg kommer opp eller til en avsats.
Nedover en trapp holder jeg stokken skrått nedover og godt ut fra kroppen. Slik kommer den først ned når gulvet nærmer seg.
Enkle teknikker med stor verdi og effekt. Det er derfor ikke det at det er så vanskelig å lære seg å bruke stokk som er det største hinderet for oss som ser dårlig. Det er nok, som jeg allerede har satt ord på, mer den synligheten stokken medfører som begrenser den enkelte av oss i forhold til å benytte den. Synlighet som betyr annerledeshet.
For de av oss som har kommet seg forbi begrensningen er stokken blitt et svært nyttig hjelpemiddel som betyr frihet, trygghet og selvstendighet. For meg gikk det fort å lære de teknikkene som var nødvendig for å få et godt utbytte av stokken. Det som tok lenger tid var å lære meg alt det andre som er nødvendig for å bli mer enn en god stokkbruker.
For å få stor frihet trenger du også å ha godt utviklede orienteringsferdigheter. Det betyr mer enn å kunne bruke stokken med korrekt teknikk. For å forklare hva jeg mener skal jeg beskrive en tur ganske detaljert. Jeg tror denne lille turen kan forklare hvordan i hvert fall jeg klarer å ferdes trygt, raskt og effektiv på kjente steder.
Turen går fra mitt hus i Ås og ned til togstasjonen. Det er en tur som tar meg maksimalt 15 minutter. I hodet mitt har jeg laget et mentalt kart over ferden ned til stasjonen. Det kartet inneholder opplysninger om lyder, lukter, underlag og romfølelse. Alle strekninger jeg skal gå jevnlig deler jeg opp i etapper. Etappene gjør det enklere å huske hva jeg møter, og hva jeg skal være på utkikk etter for å finne frem.
Denne turen har tre deler. Hver del er på cirka fem minutter hver. Første del går fra huset mitt og til krysset rett etter barnehagen. Turen, og orienteringen, starter i det jeg går ut av huset. Hva som venter meg av ekstra utfordringer avhenger både av årstid og værforhold. Det er stor forskjell på om det er sommer eller vinter. Det er svært ulikt å ferdes ute dersom det regner kraftig, eller det er en vindstille dag.
For enkelhets skyld kan vi si at akkurat denne dagen starter i et vær som preges av varm sol og lite vind.

Etappe 1 – Boligfeltet

Jeg lar hånden gli langs husveggen slik at jeg unngår å kræsje i bilen på min vei ned den asfalterte parkeringsplassen. Veien skråner litt nedover, og i det den flater ut forstår jeg at jeg er på boligfeltets interne vei. Jeg fortsetter å gå til stokken treffer grøftekanten. Deretter vrir jeg meg til venstre, og lar stokken gli langs kanten som utgjør overgangen mellom asfalt og grus.
De neste femti metrene går i et raskt tempo. Jeg vet at det ikke er noen hindringer foran meg, men lytter konsentrert etter biler eller annet som kan rygge frem foran meg. Ned til høyre er det rader med rekkehus, mens til venstre for meg er det eneboliger som er helt like det som jeg bor i.
Eneboligene har ventilasjonsanlegg som fungerer som glimrende lydfyr. Jeg teller lyden fra lufteanleggene etter hvert som jeg passerer husene, og i det jeg registrerer den tredje merker jeg at veien skrår litt oppover. Jeg er kommet til svingen.
I det jeg nå registrerer lyden fra to andre eneboliger sine ventilasjonsanlegg, som ligger til høyre for meg, svinger jeg til venstre i takt med underlaget som stiger sakte oppover.
Jeg skrår mot høyre til stokken igjen finner asfaltkanten. Denne følger jeg i omlag 15 meter til kanten svinger til høyre. Nå står jeg på fortauet. Nedover til venstre kommer jeg til baksiden av eneboligene. Hagesiden. Foran meg er det en ny bilvei som benyttes av et litt eldre boligfelt. Veien ned til toget er til høyre. Jeg lar stokken fortsatt følge grøftekanten, og haster videre.
Høyrekanten holder jeg fast ved i 20-30 meter til. I løpet av den strekningen vet jeg at det dukker opp en bom på venstre side, og den vil jeg helst unngå. I det jeg hører lyden fra et nytt ventilasjonsanlegg slapper jeg av. Det innebærer at jeg har passert bommen uten sammenstøt.

Samtidig som jeg slapper av bytter jeg stokkens plassering til venstre hånd, og stokken finner grøften på samme side. Bytte av side har en klar hensikt.
Ved å følge venstrekanten vil jeg ha retning mot en slags rundkjøring som danner midten av en ganske stor plass. Hadde jeg holdt meg på høyre side ville jeg ikke hatt et holdepunkt når plassen skulle passeres.
Når asfaltkanten svinger mot venstre fortsetter jeg rett frem. Jeg har nå retningen rett på rundkjøringen. Hadde jeg fortsatt til venstre hadde jeg fulgt bilveien opp til en større vei som er målet for denne første av tre etapper. Jeg vil inn på denne veien, men det er mest praktisk å komme inn på den litt lenger ned.
Stokken treffer hellekanten som går rundt hele den runde gressplenen. Jeg lar stokken gli langs kanten mens jeg følger den til høyre. Etter at jeg nå har gått her mange ganger sitter det i kroppen omtrent hvor lenge jeg skal følge kanten før jeg fortsetter rett frem.
Når det er mørkt kan jeg i tillegg utnytte min lyssans til å se det jeg tror er gatebelysning rett over fortauet som fortsetter på den andre siden av denne åpne plassen. Hvis jeg ikke kan skimte det lyset er det en enkel sak å holde til venstre for å finne fortauet. Det hender at jeg går noen meter for langt, men da følger jeg uansett bare en lite trafikkert vei.
Når fortauet igjen er nådd er det som en motorvei å regne. Alt jeg trenger å gjøre nå er å bytte stokken over til høyre hånd, finne fortauskanten ned til bilveien, og følge denne i 300-400 meter.
På høyre side for meg, på andre siden av bilveien, er det på vår, sommer og tidlig høst en herlig form for lyd som alltid forteller meg hvor jeg er. På en gård som ligger i nærheten drives det oppdrett av fugler fra varmere strøk. Til tider kan jeg lett late som om jeg er i Amazonas dype skoger.
Et annet herlig lydfyr befinner seg på min venstre side. Etter å ha fulgt fortauskanten i hundre meter kan jeg høre lyden av lekende barn. Det er barnehagen der mine to gutter oppholder seg. Lyden gjør at jeg nå også forventer to brudd i fortauet.
Den første nedsenkningen markerer innkjørselen til en av kommunens bygninger som ligger rett ved barnehagen. Når den er passert er det få meter til en ny innkjørsel. Denne går inn til en av flere innganger til barnehagen.
I dag går jeg rett forbi. I god fart følger jeg nå fortauskanten i 200 meter. Når kanten tar slutt og underlaget skråner forstår jeg nøyaktig hvor jeg er. Dette er enda en innkjørsel til barnehagen. På varme dager blir underlagets signaler utfylt med vond lukt fra den nærliggende søppelcontaineren. Det er umulig å unngå å vite hvor jeg er.
Jeg fortsetter videre i dag. Innkjørselen er ganske bred, og det har derfor hendt at jeg har forvillet meg ut i bilveien. Skrådd litt for langt til høyre, og ikke funnet fortauet som fortsetter på andre siden. Derfor er strategien at når fortauet slutter ved innkjørselen holder jeg til venstre. Holder retningen til jeg treffer gressplenen på venstre side. Kanten på denne følger jeg til høyre. Stokken søker langs kanten, og når jeg merker at den går litt opp og til venstre er jeg igjen orientert.
Trygt oppe på fortauet skrår jeg mot høyre. Helt til jeg på ny finner fortauskanten. Den skal følges de neste hundre metrene. Foran meg kan jeg nå høre spredd biltrafikk. Lyden markerer målet for første etappe.
Jeg forventer, og finner, et nytt avbrekk i fortauet. Det er en ny innkjørsel. Denne passerer jeg raskt. Like raskt finner jeg igjen fortauskanten. Nesten som en trikkeskinne følger jeg kanten til den svinger mot venstre.
Jeg setter ned farten, og stopper opp i det fortauskanten glir over i asfalt. Bilveien er nådd, og jeg står nå ved overgangsfeltet. Turen har tatt bare fem minutter, men det er mange detaljer som utgjør viktige opplysninger for rask og riktig orientering.