Deling fra boken "På innsiden av et litt annerledes liv" - Observert.

  • Posted on: 30 March 2016
  • By: Thomas Haugen

Det er sjelden jeg har sett frem til at påsken skal være overstått. I år var det (nesten) slik. Årsaken til det er enkel. I påsken ble manuset gjennomgått av en språkvasker og det betyr at nå nærmer det seg trykking! Jeg har brukt fridagene til å skrive på andre prosjekter, men jeg fikk også tid til å se over manuset igjen. Der kom jeg over et par overskrifter jeg kunne tenke meg at ble endret. Igjen, vi er i innspurten og fokuset er på de små og kanskje viktige detaljene.

Dagens lille deling er en historie som ikke ble prioritert, men som jeg fortsatt mener har et poeng. Det er i hvertfall noe jeg stadig opplever….

Observert
Jeg var fremme. Godt plassert på riktig sted.

Stokken hadde glidd frem og tilbake langs det glatte gulvet i drøyt hundre meter før jeg skrådde mot venstre. Retningsendringen kom idet jeg hørte susingen fra ventilasjonsanlegget. Mitt kjære holdepunkt. Små vibrasjoner steg opp langs stokken og over i håndflaten min.
Signalet på at jeg nå var over det taktile underlaget. Det ligger der for å advare slike som meg om at nå var jeg svært nær perrongkanten. Jeg vinklet meg inn mot denne humpete stripen som for meg fungerte som et stengsel. Denne stripen krysset jeg ikke før toget var på plass.
Med skotuppene plassert på det usynlige stengselet pustet jeg ut. Det vil si, skotuppene var ikke nede i gulvet. Vinterføret hadde gjort mitt valg av skotøy enkelt. Det ble det halvhøye skoene med pigger under. De bråkte når jeg gikk inne, men grepet var fantastisk på snø og is.

Som vanlig hadde jeg noen minutters ventetid før toget kom. Jeg legger alltid inn noen ekstra minutters margin i tilfelle noe skulle oppstå på veien til toget. Blinde menn burde slippe å løpe etter toget. Det kan bli, og har blitt, litt for spennende.

Mens jeg åpnet den tykke vinterfrakken tenkte jeg fornøyd på hvor fint turen fra kontoret og perrongen hadde gått. Selv om fortauene var delvis dekket med is og snø hadde jeg ikke støtt på noen spesielle utfordringer. Selv brøytekantene hadde ikke skapt vanskeligheter for meg i dag. Ingen sammenstøtt, fall, krasj eller tap av retning. Herlig, herlig. På veien hit hadde jeg følt meg som en av mengden. Stille og konsentrert på meg selv hadde jeg vandret ned til togstasjonen. På vei hjem, slik som veldig mange av de andre jeg passerte. Jeg synes på mange måter at jeg blir mindre synlig når det er vinter. Veldig få mennesker står og prater på fortauene, og det virker som om folk har nok med sitt.

Rolig ristet jeg snøen av min svarte lue. Den hadde varmet topplokket og den øverste delen av ørene. Som vanlig var den ikke trukket helt ned. Det ville blokkere de nesten livsviktige lydene som byen ga fra seg. Lyder som både ga meg nødvendig orienteringshjelp, og helt avgjørende faresignaler. Stokken ble plassert fortsatt brettet ut inn under jakken. Slik sto den av seg selv, og jeg hadde begge hender til disposisjon. Når stokken var gjemt slik, var det omtrent umulig å se at jeg hadde noe ved meg som var helt annerledes enn de andre på perrongen. Det var stokken som fortalte omverdenen at jeg var blind. Nå var jeg bare en av mange. Av og til er det en god følelse å kjenne på.

Jeg gned mine hanskeløse hender mot hverandre i et forsøk på å kvitte meg med stivheten som kulden hadde hamret inn. Med hansker på syntes jeg at jeg gikk glipp av signaler fra stokken om underlaget jeg beveger meg på.

Nok en gang pustet jeg dypt inn og ut. Det hadde vært en grei tur, men konsentrasjonsnivået hadde likevel vært høyt. Høyre hånd gled samtidig inn i innerlommen, og trakk ut min flotte iPhone. Jeg ville bruke de ekstra minuttene til å sjekke om mailen jeg hadde ventet på nå var kommet inn på jobbmailen. Jeg plugget øretelefonene i telefonen og i mitt høyre øre. Et øre måtte alltid være fri for stemmen fra telefonen slik at jeg kunne få med meg hva som skjedde rundt meg. Det var en helt nødvendig multitasking.

Det var mange mennesker som skulle hjem til middag, men fra surret rundt meg klarte jeg likevel å registrere noen mennesker som passerte bak meg. Fra venstre til høyre. Hvis ikke jeg tok helt feil var det en eller flere av disse som stoppet ganske nært meg.

Fingrene var fortsatt stive og jeg slet litt med å få til de innlærte bevegelsene på den helt glatte skjermen. Fomlingen og feiltastingen førte til at jeg ikke kom meg så raskt til mailprogrammet som jeg pleier. Jeg konsentrerte meg om å høre på tilbakemeldingene som strømmet fra den syntetiske talen. Selve telefonen hadde jeg foran meg. Det var ikke nødvendig eller naturlig. Det var ingenting på den skjermen som jeg ville kunne se. Det var nok en vane fra mine seende dager.

Midt i knotingen, og en rad av ord fra kvinnestemmen på øret, hørte jeg en stemme bak meg. «Du er inne på nettleseren din».

Det tok noen sekunder før ordene sank inn. Jeg vendte meg mot stemmen, og av en eller annen grunn takket jeg. Intet mer og intet mindre. Fokuset mitt var raskt tilbake til telefonen, og jeg hadde manøvrert meg et hakk videre, da jeg på ny hørte stemmen. «Nå er du inne på mailen din. Det ser ut til at du har fire uleste e-poster».

Et snev av irritasjon kom over meg. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ble irritert. Var det fordi det nå gikk opp for meg at folk rundt meg over lang tid har kunnet lese mine mailer, og sett hvilke nyhetssaker jeg er inne på? Eller var jeg irritert for at noen hadde observert at jeg ikke kunne se, og at de dermed påtok seg ansvaret med å hjelpe meg?

Min innebygde høflighet slo inn, og sammen med mitt ønske om å ha forståelse for andres valg, utarbeidet jeg et svar til min unge kikker. For stemmen kom fra en relativt ung fyr, trolig ikke over 20. Jeg takket, samt ga ham et kort svar om at jeg visste hvor jeg var på nettet. Høflig, men også avsluttende.

Det er mulig at jeg er for kravstor. Jeg vil gjerne at mennesker rundt meg skal se meg. Se meg når jeg står fast i en vanskelig situasjon. Tilby sin hjelp, og deretter la meg ferdes i mitt eget selvstendige tempo. Gjennom årene har jeg hatt mange flotte møter og samtaler med menneskene som utgjør samfunnet jeg lever i. Det setter jeg pris på. Det vil jeg ikke være foruten. Men jeg har også behov for et privatliv. På visse områder av mitt liv trenger jeg å ikke oppleves som «fritt vilt» bare fordi jeg ikke ser. Jeg har mine grenser, og jeg opplever overtramp når disse brytes.

Mitt ønske og behov er at jeg skal kunne få være en del av mengden når jeg selv velger det. Det er nok et forståelig ønske for de fleste. Samtidig tror kanskje mange at blinde har behov for hjelp i de fleste store og små situasjoner. Det er ikke en enkel vurdering de må gjøre. Når skal de, og når skal de ikke, «blande» seg inn i situasjonen?

Vanskelig vurdering, men jeg tviholder på min tanke om at det er ulike måter å hjelpe til på. Hvis jeg ser bort fra det faktum at det er uhøflig å snoke på andres telefoner, så er det mye bedre å spørre om noen trenger hjelp uten å kommentere direkte hva som skjer på skjermen. Lat i hvert fall som om du ikke observerer.

Vel, jeg har også på dette området akseptert at jeg ikke kan styre andres handlinger. Jeg kan bare kontrollere mine egne, samt legge forholdene mest mulig til rette for mine behov. I dette tilfellet betyr det at jeg leste meg opp på ulike funksjoner som ligger på IPhonen min.
En av disse er en funksjon der skjermen blir helt svart, et såkalt skjermteppe. Innholdet på skjermen kan ikke ses av noen, kun høres via den syntetiske talen. Dette skjermteppet er nå slått på.

Boken sin side på Facebook finner du her, https://m.facebook.com/På-innsiden-av-et-litt-annerledes-liv-1752515041641363/?v=feed&_rdr