Signaleffekt

  • Posted on: 30 March 2016
  • By: Thomas Haugen

Høstmørket lå som et fuktig teppe over nabolaget. Farten er god bort over det rette fortauet. Ingen kjente hindringer venter og ingen lyder varsler om møtende trafikk. Det er bare å gå på.
Møtestart er om drøye 15 minutter og jeg har egentlig ingen hast. Trolig er det bare hundre meter igjen til inngangsdøren. Likevel er det disse siste hundre meterene som gjør at jeg har tatt meg god tid. Stående med ansiktet rettet mot bygget jeg vet skal være der et sted nøler jeg. Noe mangler. Bak meg er barnehagen jeg er innom nesten daglig. På turene langs dette fortauet har jeg gledet meg over lyden fra fontenen. Den som nå skulle lede meg mot inngangsdøren. I kveld var alt stille. Behove for litt ekstra tid meldte seg hakket før jeg hadde ventet. Heldigvis slapp jeg vente lenge på eget løsningsforslag. Jeg gikk noen meter tilbake i retningen jeg kom fra. Stokken markerte fartsdumpen.. Turer med barna hadde gjort meg oppmerksom på at dumpen førte meg rett over på et nytt fortau. Nå gamblet jeg på at fortauskanten ville svinge ned mot, og kanskje lede helt frem til, inngangsdøren. Gamblingen ga et av resultatene. Kanten av stein svingte som ønsket mot høyre og jeg fulgte etter. Frakken føltes med ett svært varm selv i den kjølige luften. I godt driv travet jeg nedover og registrerte så vidt en bil som suste forbi og parkerte et stykke unna. Fortauet gled over i en stor flate uten tegn til retningsangivelser. Hvis jeg var der jeg trodde jeg var visste jeg at det gikk flere veier både til høyre og til venstre. Med andre ord kunne jeg rote meg bort hvis jeg fortsatte uten å vite nøyaktig hvor jeg gikk. Sekundene tikket i takt med hjerteslagene som hjernen jobbet hardt for å roe. En ny rytme blandet seg inn i dansen. Lyden av klakkende sko. Smilende snudde jeg meg mot lyden og tok et par steg i samme retning.
Jeg fikk omtrent ikke formulert spørsmålet om hjelp før jeg var koblet til kvinnens høyre overarm. Vi gikk hurtig inn mot vegger som dempet lyden fra våre skritt. Dørene gled opp og ferden . Jeg tenkte fornøyd på hvor mye jeg hadde sett frem til mitt første møte i kommunens utvalg for helse og sosialsaker. Endelig skulle jeg bidra med både faglige og personlige meninger. Kvinnen sakket farten og informerte meg om at døren var rett frem. Jeg takket for følget og gled inn i rommet. Full av entusiasme og spenning.

- Hei. Du er vel tilhører her i kveld?
Spørsmålet var enkelt, men jeg forsto det ikke. Usikkerheten jeg viste i et lite glimt må ha vært tydelig. Mannen fulgte opp med en forklaring.
- Du skal sikkert høre på utvalgets diskusjoner? Er du med i rådet for funksjonshemmede?

Fforvirringen min gled over i oppgitthet da jeg forsto. Stokken. Den hadde ropt «funksjonshemmet!» med det samme den tiltrakk seg oppmerksomhet. Stokkens signaleffekt visket bort muligheten for at jeg var et nyvalgt utvalgsmedlem og plasserte meg umiddelbart i bås.
Høfligheten tok heldigvis plassen til ironien og jeg smilte mens jeg fortalte mannen hva som var hva. Nå hadde forvirringen byttet plass. Jeg overså den og tok kontrollen. Smilte fortsatt og ba om hjelp til å finne min plass. Korte skritt senere var jeg plassert ved bordet. Stokken var brettet vekk og fokuset var på agendaen. Saker, kompetanse, meninger og engasjement. Ting som jeg har og som er viktige. Årsaken til at jeg satt der jeg satt.

Nye situasjoner krever som oftest store og små tiltak for å motvirke annerledesheten. Den som kommer som en automatisk følge av at jeg ikke ser. Slik er det bare. Det må jeg annerkjenne. Jeg har egentlig ikke noe valg. Så får jeg håpe at på sikt vil synet av meg ha en annen signaleffekt.