Stillstand.

  • Posted on: 17 March 2016
  • By: Thomas Haugen

Den store kofferten ga litt etter, men ble stående stødig sekunder etter at jeg hadde satt meg ned. Stokken brettet jeg i to og la den over fanget. Det fikk være nok at utstrakte bein kunne ta rollen som snublefeller for de forbipasserende pendlerene.
Den kjølige brisen fikk litt mindre tak etter at jeg hadde brettet opp kragen på den korte frakken, men det var helt klart at høsten hadde kommet for å bli.
Kofferten fungerte godt som sitteplass. Likevel var det bra at det kun var noen minutter til toget kom. Vekten av meg fikk den til å bule på flere steder.

Blikket var vendt mot sentrum. Det var vanskelig å vurdere om jeg faktisk så konturene av flere bygg. De som lå tett plassert på andre siden av toglinjene.Kanskje var det bare minner fra seende dager som blandet seg med det dunkle sollyset. Det indre blikket så likevel stasjonsbygget, matbutikken og hotellet. De to siste visste jeg at var revet for lenge siden.

I det fjerne hørtes en kjent lyd. Susing og små skrik. Toget nærmet seg.

Kroppen hadde rukket å bli frossen den korte tiden den hadde vært i ro. Da jeg reiste meg knakte det omtrent like mye i den som det gjorde i stokken som ble brettet ut. Samtidig som lyden fra toget kom raskt ble stemningen på perrongen stadig mer aktiv. Vanligvis tok jeg toget et par timer tidligere. En av årsakene til det var at det var mye enklere å komme meg frem når det var færre folk ute. I dag var ikke en vanlig dag på jobb og det hadde vært liten vits med en grytidlig avreise.
Kalde fingre holdt rundt håndtaket på kofferten og rundt stokken. Lukten av sigaretter og parfyme fyllte nesen i det jeg ble omringet av stemmer og skygger. Toget suste forbi og bremset kraftig ned. Med hylingen fra bremsene som bakgrunnsmusikk tenkte jeg et øyeblikk på hvorfor jeg nå så et rødt tog. Var toget faktisk rødt eller var det nok et minne som spilte meg et puss? Støyen fra folkemengden var nå stort sett foran meg. Jeg hadde foreløpig ikke rørt meg av flekken. Den store kofferten ville ikke få plass blant setene og det var ikke nødvendig for meg å gjøre et forsøk på å komme meg tidlig inn i toget. Et tog som ble stappfullt på denne tiden av døgnet. Jeg hadde forsonet meg med at det ble ståplass.

Dørene åpnet seg og ut strømmet unge stemmer. Det var nok elever på vei til den videregående skolen bak meg. Stemmene druknet i lyder fra pendlere som nå hastet inn i togvognen. Jeg sto fortsatt rolig.

Sekunder senere var det igjen helt rolig. Kun noen skritt kunne høres. Jeg gikk rett frem. Det var den retningen jeg hadde hørt at de andre hadde gått. At det var riktig retning fikk jeg bekreftet fra lyden av musikk som forsvant rett foran meg.
Hjulene fra trillekofferten skrapte mot underlaget og jeg kunne omtrent ikke høre en lyden fra den pendlende stokken. Etter et par skritt stanset jeg. Raske føtter nærmet seg fra venstre. Jeg hadde fortsatt ingen hast og en kollisjon var ikke ønskelig.
Stokken føyk ut av hånden. Jeg rakk nesten ikke reagere på at det skjedde. Lyden som fulgte gjorde at kroppen gikk fra iskald til glovarm. Lyden jeg hørte var fra stokken som traff betongen i perrongen. Deretter rullet den litt før den fallt. Fallt ned på grus. Stokken var nå under toget.

- Unnskyld, unnskyld, unnskyld…
Kvinnen ved siden av meg var omtrent på gråten.
- Jeg så den ikke. Jeg var så opptatt av å rekke toget….
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Sint kunne jeg ikke bli. Det var helt klart et uhell. Jeg kunne heller ikke si at det gikk bra. Det at en blind mann mister stokken under et tog kan på ingen måte sies å være greit. Hånden føltes naken uten stokken.

- Hva er det som skjer?
Denne stemmen var blid med et klart snev av effektivitet. I kor forklarte jeg og kvinnen hva som hadde skjedd. Det som viste seg å være konduktøren forsto. Hun kikket under toget og konstanterte det opplagte. Stokken lå på grusen helt inntil perrongkanten.

Jeg sto fortsatt helt i ro. Fullstendig klar over at det va lite jeg kunne bidra med i situasjonen. Vinden snek seg langs nakken og jeg ble klar over at det var helt stille rundt meg. Ingen som gikk av eller på toget. Ingen som ventet. Alt var klart for avreise. Det som skapte denne stillstanden var stokken under toget. Satt alle passasjerene nå og fulgte med på oss der ute? En slik tanke og en slik situasjon hadde nok knust meg tidligere. For flere år tilbake ville jeg kjent på et sterkt ubehag over å være i fokus. Nærmere bestemt at synstapet var i fokus. Jeg ville helt sikkert blitt lei meg fordi jeg var en del av årsaken til at toget nå ble forsinket.
Slike tanker og følelser kom ikke denne onsdagsmorgenen. Tvert imot smilte jeg. Det var en tragikomisk hendelse jeg var en del av. Jeg pustet. Samlet meg og tenkte på alternativene. Ingen klare løsningsforslag dukket opp, men det gikk greit. Jeg fikk se hva som skjedde.
En ny stemme var ankommet. Hvem han var vet jeg ikke, men han fikk informasjon fra konduktøren. Samtalen dem imellom fortsatte med hodene under toget. Lange øyeblikk senere var seieren et faktum. Ved hjelp av en paraply hadde mannen fått med seg stokken opp i frihet. Skjelvende hender plasserte den i min tomme hånd. De samme skjelvende hendene førte meg rolig inn i toget. Kvinnen som hadde sparket i gang denne episoden ble borte og etterlot seg en ny ektefølt unnskyldning. Jeg fulgte planen og ble stående. Kjente etter om jeg følte meg observert. Overraskende nok virket det ikke som om pendlerne hadde registrert hva som hadde skjedd. Evigheten jeg hadde følt på der ute i kulden hadde kanskje bare vært sekunder her inne i varmen?

Dørene gled igjen. Stillstanden var over. Opplevelsen gled raskt av meg. Heldigvis har jeg ikke stått i ro. Med årene har jeg utviklet meg og hendelser som tidligere kunne oppleves som forferdelige blir nå bare gode historier.