Deling fra boken "På innsiden av et litt annerledes liv" - Teksten som ble glemt.

  • Posted on: 28 February 2016
  • By: Thomas Haugen

Nå har jeg ryddet litt i mappene jeg brukte i arbeidet med boken. Mappene ga meg en viss kontroll på de mange dokumentene jeg jobbet meg sakte gjennom. Side på side som til slutt ble bokmanuset.
Kontrollen var visst ikke fullstendig. I dag kom jeg over en tekst jeg egentlig skulle ha med i delen om førerhund. Som et punktum. Ja, ja. Kanskje like greit at den ble glemt. Boken er visst lang nok som den er.
Deler den uansett med dere. Et eksempel på innblikk i hvordan jeg beskriver ulike situasjoner i boken. Situasjoner jeg ikke ville stått i dersom synet mitt var normalt.

«Morgendisen lå tett over Ås. Jeg kunne ikke se at den var der, men det var så tykk at den kunne føles. Fuktig luft i form av tåke svøpte oss inn, og dempet sollyset til et flatt og grått skjær.
Selv om jeg visste at jeg uansett ikke kunne se noe av det som nå lå rundt meg var det som om disen begrenset også min sikt.

Diva hadde stø kurs i retning av broen som førte pendlere over de to togsporene. Den skumle kanten ned til de livsfarlige skinnene var om lag en meter til høyre for meg. Med jevne mellomrom lot jeg min Ecco-kledde fot skli litt ut til høyre. Dette gjorde jeg for å kjenne etter om jeg kunne merke noe til den minimale opphøyningen. Den som markerte starten på den siste biten frem mot den lille avgrunnen.
Til venstre for oss kunne jeg glimtvis skimte konturene av buskene som lå mellom perrongkanten og kanten ned til parkeringsplassen. Høstregnet hadde herjet de siste dagene og nå luktet det en blanding av våt jord og eksos.

Klokken var snart halv åtte, men likevel var det nesten helt stille i sentrumsområdet. Det var svært få lyder som ble ført med den kraftige vinden som koste seg i dette åpne området med kun noen spredte bygninger.

Som hun alltid gjorde når vi gikk denne strekningen dro Diva ekstra hardt i selen sin når vi nærmet oss trappen til overgangen som krysset togsporene. Vi hadde hatt våre utfordringer både under samtreningskurset og etter at hun kom tilbake til oss. Likevel var det stadig flere ruter og problemstillinger som ble løst på en god måte. Markering av viktige knutepunkt på en rute var blant det som fungerte veldig bra.
Den nydelige labradoren bråstoppet momentant i det potene hennes traff nederste trinn i trappen. Som belønning fikk hun rosende ord og litt lett rufsing i nakken. Trolig var det en nedtur da hun nok heller ville hatt en smakfull godbit.
Det fikk hun ikke denne gangen. Mitt fokus lå et litt annet sted.

Jeg slapp bøylen i selen til Diva og lot kobelet hennes henge løst rundt mitt venstre håndledd. Begge hender ble nå brukt til å henholdsvis åpne den halvkorte frakk-aktige jakken jeg hadde på meg, og til å fiske ut månedskort og VISA-kort ut av innerlommene.
Samtidig som jeg gjorde dette hadde jeg beveget meg sakte mot stasjonsbygningen. Den lå som en siluett mot den grå bakgrunnen som jeg antok var det lave skylaget.
Med både betalingskort og månedsbilletten klar i høyre hånd tok jeg igjen tak i bøylen. Diva fikk en rask melding om å gå fremover, og jeg ble svært oveerrasket da hun ikke lystret. Forundringen gikk snarlig over til irritasjon. Hva var det med denne hunden? Skulle hun nå ikke engang høre på mine elementære kommandoer?
Nok en gang fikk hun beskjed om å gå, men hun nektet fortsatt. Med kortene fortsatt i håndflaten tok jeg tak i båndet hennes og ga det et lett, men bestemt rykk. Den firbente sto fortsatt urørlig.
I en tilstand som nærmet seg frustrasjon tok jeg et skritt fremover for å nærmest dytte henne i gang..

Det som nå skjedde tok pusten fra meg. Min svartkledde fot fikk bare tak med hælen i det jeg satt den ned på underlaget av betong. Tærne og den fremste halvdelen av fotbladet vippet ut i løse luften. Fremdriften i kroppen min hadde vært stor i mitt forsøk på å skyve min hjelper i gang, men heldigvis hadde jeg tak i bøylen og stoppet overføringen av kroppstyngde før jeg skled ut over perrongkanten.
Kroppstempraturen føltes som om den var på kokepunktet der jeg nå sto og samlet tankene. Tankene virret frem og tilbake i rusen av forbauselse før de fikk tak i hva som hadde hendt.

I det jeg hadde snudd meg fra stedet der jeg sto borte ved trappen hadde jeg skiftet retning mye mer enn jeg hadde fått med meg. Fokuset jeg hadde hatt på å finne riktige kort hadde medført at jeg ikke hadde forstått hvor langt jeg faktisk hadde gått. Diva hadde nektet å gå videre fordi hun så faren som lå foran meg. Slik jeg hadde stått hadde hun unngått å falle, men jeg hadde tråkket rett ut hvis hun hadde gått noen skritt til.

Jeg satte meg på huk og der ble jeg møtt av en kald og ivrig snute. Jeg takket denne lille labradoren. Takket henne for at hun mestret den utrolig vanskelige rollen det må være når hun både skal være lydig og selvstendig. Mine rolige og rosende ord ble sagt med en oppriktig forståelse at hun kom til å være med meg så lenge hun viste glede over sitt arbeid.»

Legger ved lenken til bokens side på Facebook, https://m.facebook.com/På-innsiden-av-et-litt-annerledes-liv-1752515041641363/?__tn__=C