Haik

  • Posted on: 3 February 2016
  • By: Thomas Haugen

Haike. Det er en metode for transport jeg benytter ganske ofte. Av og til er det av latskap. Andre ganger handler det om at det er helt nødvendig.
Jeg tenker da ikke på haiking i tradisjonell forstand. Stå langs veikanten og rekke ut en tommel. Hive seg inn i biler av ymse kvalitet. Førere med samme variasjon i type og årgang. Min form for haiking er mer diskre. Vel, som oftest er den det.

Jeg haiker stort sett enten tidlige morgener på vei ned til togstasjonen. Da er det få sjelene jeg møter på vei til samme sted. Det er med trygghet jeg kan følge etter lyden av deres skritt og de loser meg stort sett til riktig sted. Perrongen.
De andre gangene jeg benytter denne formen for orienteringsteknikk er på vei hjem fra jobb. Lykken er stor når jeg havner bak en skranglete trillekoffert. Den fungerer som et strålende lydfyr og det er bare å følge etter. Med svært få unntak har jeg kunnet gå etter en slik nesten helt ned til mitt spor på Nationalteathret.

Litt mer sjeldent er haikingen jeg opplevde i dag tidlig. Kombinasjonen av isføre og stor koffert gjorde manøvreringen med stokk komplisert. Komplisert var en ting. Enda verre var det at jeg brukte lenger tid enn jeg hadde estimert. Toget venter ikke på noen.
Midt i en del av mitt mentale kart hørte jeg skritt foran meg. Taktfaste, men rolige. Jeg tok innpå. Skrittene byttet etter hvert side på gangveien. Skulle vel slippe meg forbi. Da jeg var på høyde med lyden fra skrittene spurte jeg om de skulle ned til toget. Det skulle de. Det bekreftet den vennlige stemmen. En stemme som etter eget utsagn snakket dårlig norsk. Det gjorde ingenting. Vi kommuniserte godt nok til at jeg hektet meg på hennes venstre arm og sammenkoblet suste vi ned til togstasjonen.

Som blind tenker jeg at jeg tjener masse tid og energi på slik haiking. Det vil si, i hvertfall de gangene haikingen får meg dit jeg vil. Stort sett kommer jeg frem, men det er ikke alltid at lydene skal dit jeg skal….