Befriende blindhet.

  • Posted on: 27 January 2016
  • By: Thomas Haugen

Jeg husker den ettermiddagen svært godt. En varm sommerdag sto jeg utenfor en kiosk på Majorstuen. I solsteiken spiste jeg en is mens jeg ventet på noen venner. Idyllen ble brutt av en stemme som hadde noe på hjertet.

- Er du helt blind?
Jeg ble litt forundret, men svarte bekreftende.
- Det skal du være glad for. Da slipper du å se alt det fæle her i verden.
Jeg jattet med og stemmen ble borte da mine venner kom ut.

I mange år har jeg fnyst av det han sa. Verdens fæle innhold gjør ikke at jeg er fornøyd med mitt manglende syn. Såpass reflektert anser jeg meg selv til å være at jeg tror jeg skulle kunne håndtere det meste av synsinntrykk.
I dag var det første gang jeg tenkte at jeg er glad jeg er blind. Jeg tror nemlig ikke at jeg hadde kunnet håndtere bildene jeg ville kunne få se. I dag besøkte jeg 22. juli-senteret. Jeg var der med jobben. Selv uten syn merket jeg hvordan bare tilstedeværelsen i bygget gjorde noe med meg. Alvoret sank inn selv om jeg egentlig kunne ha befunnet meg i hvilket som helst rom. Jeg registrerte ingen visuell informasjon. Det jeg merket var tonefallet til den ansatte som tok oss imot. Det jeg festet meg ved var kremtene hos mine kolleger. Smmattingen med munnen og stemmer som ble grøtete. Jeg fikk med meg den lille lyden som lages når tårer legger seg i øyekroken.

Jeg er glad jeg ikke kunne se når vi gikk inn i rommet der bildene hang. Bildene av alle som ikke overlevde. Det var nok å få høre litt om hva de andre så. Informasjonen de andre delte med meg skapte nok av indre bilder jeg ikke vil ha. Det samme gjorde dokumentaren som ble vist og den lukten jeg følte jeg kunne merke fra bilvraket som var utgangspunkt for det hele.

Jeg er glad for at jeg ble med dit. Jeg er også glad for at stedet eksisterer og at det er så åpent og ærlig. Likevel er jeg også glad for at jeg ikke så. De bildene vet jeg ikke om noen gang ville kunne forsvinne.