Skriver bok om livsmestring

  • Posted on: 14 November 2015
  • By: Thomas Haugen

ÅS: Hvordan er det å ikke kunne se? De fleste har trolig lukket øynene og prøvd å finne veien gjennom stua, eller i kjente omgivelser. Den som lekte blindebukk som barn husker hvor vrient alt virket, og hvor hjelpeløs en følte seg. Men pågikk leken over en viss tid oppdaget en kanskje at en “spisset ører” og aktiverte andre sanser?
Familiefar i jobb
For Thomas Rannstad Haugen er det ingen lek, men en del av hverdagen å finne fram i blinde. Fra huset på Moerfeltet har han tatt beina fatt til Ås stasjon, gått inn og bestilt en kaffe. Ute på perrongen blir løv fjernet med en trykkluftsblåser. Inne er det få ledige bord og høye stemmer fra kafégjestene som inntar lunsjen mandag. En kaféansatt viser vei til et ledig bord.
– Jeg fikk det litt travelt til avtalen og valgte stokk istedenfor hund i dag. Med førerhund må en gå teknisk riktig. Med stokk kan jeg ta noen shortcuts, sier han med et smil.
37-åringen fyller rollen som far til to. Han er arbeidstaker i full jobb og nybakt lokalpolitiker. Snart debuterer han som forfatter. Hvordan er det mulig?
– At synshemmede er i jobb er ingen selvfølge, sier Thomas. I 10 år jobbet han i Norges Blindeforbund. Han liker ikke begrepet fordommer, men mener det er viktig å bidra til å spre kunnskap om hvordan det er å leve uten syn.
I dag har han akseptert utgangspunktet. Han kan også le av pussige episoder som oppstår i hverdagen. Men det har ikke alltid vært sånn.
Mistet synet
Tilbake til 80-tallet. Thomas er en av 12–1300 personer i Norge som har øyediagnosen Retinitis Pigmentosa, som gjør at en gradvis mister synet. Som barn så han normalt. I 10–12 årsalderen oppdaget at han ikke så like godt som klassekameratene i gymtimen og på fotballbanen, samtidig som han ikke hadde noen formening om hva andre så. Synet forsvant i stadig økende grad da han var i midten av tenårene – i en alder der de færreste ønsker å skille seg ut. Som ungdom ville han flytte fra Ås.
– Jeg skjønte hvilken vei det gikk med synet. Jeg ville kanskje ikke rekke å ta et femårig studie, og valgte en kortere utdannelse, forteller han.
Han fikk nye kontakter og impulser og opplevde at folk ble kjent med han som den han var – som synshemmet. Etter utdannelsen søkte han jobb i Blindeforbundet. I dag jobber han som rådgiver i Helsedepartementet og pendler til Oslo.
Teknikk i trafikken
Han ser skygger og oppfatter lys. Fortsatt har han et indre kart over Ås fra oppveksten. Turen til stasjonen deles inn i flere etapper, automatisk.
– Når jeg hører viften fra et hus, vet jeg at jeg skal til venstre rett etterpå.
Førerhunden er stort sett alltid med når han skal til Oslo og andre steder han ikke er like godt kjent som i Ås.
På bloggen deler han hverdagshistorier, som kan bidra til å få øynene opp hos mange.
– Noen blir faktisk overrasket over at en blind person kan ringe og bestille tannlegetime. Da jeg spurte om veibeskrivelse ble jeg bedt om å kjøre helt fram til døra. Men nå hadde jeg ikke tenkt å kjøre bil i blinde ...
Historier som denne er med i den kommende boka. Nylig undertegnet han en kontrakt med Forlagshuset i Vestfold som gir ut en bokserie der ulike mennesker forteller sin historie. Da hadde han allerede takket nei til Gyldendal, som viste interesse for deler av prosjektet.
– Jeg hadde en klar idé om hvordan jeg ønsket at boka skulle være, innrømmer han.
Skriver om livsmestring
I militæret kom han ikke videre fra sesjonen da synstapet ble presentert. Han kan ikke kjøre bil eller sykle langs veien. For noen år tilbake telte han hindringer, som hvor mange lyktestolper han hadde gått på. En dag uten fem tabber var en god dag. I dag tenker han ikke slik.
– Jeg knytter ikke lenger lykke til hva jeg kan se eller ikke se. Lykke er glade barn og mestring på jobb. Og hva er det verste som kan skje? spør jeg meg.
For ikke lenge siden skulle han ute å reise. Med stor koffert og stokk ventet han med å gå på toget som en av de siste. Da skjedde det: En passasjer sparket til stokken. Den havnet midt under toget. En potensielt dårlig dag. I dag kan han akseptere det som noe som bare skjer. Akseptere og gå videre.
– Hva gjør man da? Heldigvis fikk togpersonalet fisket den opp, smiler han.
Trolig har han noen personlige egenskaper som bidrar til høy livskvalitet: Som interessen for teknologi og evnen til å lære seg nye dataverktøy. Han bruker iPhone flittig og svarer på Facebook-henvendelser på sekundet. Gps er et annet moderne hjelpemiddel som fungerer.
Humor og kjærlighet
Kona møtte han i en park der begge luftet hundene. Da kunne han fortsatt se litt.
– Jeg spøker med at å si at “for meg vil du alltid være 27”.
Om han skulle bli far var en beslutning han brukte tid på å tenke igjennom. I dag har han to sønner som han opplever som robuste. De viste tidlig forståelse og empati – som ved å legge hånden hans over ting istedenfor å rekke ham gjenstanden.
Ofte er det han som henter i barnehagen. Det å møte barn, kan være frigjørende.
– Barn tør å spørre hvorfor hunden er med, eller hva stokken brukes til.
Potensielt vanskelige situasjoner kan oppleves som komiske. Hverdagen er fullt av pussige situasjoner og tilfeldigheter. Som en gang for flere år siden da han krysset Bogstadveien:
– Det var nesten folketomt, det ble grønt lys og jeg gikk. Midt ute i veien hørte jeg noen nærme seg. Normalt vil en person vike, men vedkommende som kom i møte gjorde det ikke og vi gikk rett på hverandre. Det viste seg å være en annen person med hvit stokk. Hva er oddsen for det, liksom?
Vil bevisstgjøre
Det å dele kunnskap, blant annet for å bevisstgjøre de som selv mister synet, deres nære og alle som lurer på hvordan livet uten syn kan leves er et mål med den kommende boka. På bloggen sin og på Facebook deler Rannstad Haugen situasjoner fra en hverdag med allmenngyldig interesse.
Han har hjemmekontor og lunsjpausen er over. På perrongen lar han stokken gli langs kanten av skinnegangen. Et par ganger har han trådt utenfor.
– Det er rart med det. Man kommer seg fort på beina, går videre og tenker: Håper ingen så meg. Så går man noen hundre meter, før en tenker: Au! Jeg slo meg jo.
En gjenkjennelig situasjon for de fleste?

Hentet fra http://www.aasavis.no/han-mistet-synet-i-tenarene-na-skriver-han-blogg-o...