Dis.

  • Posted on: 16 September 2015
  • By: Thomas Haugen

Morgendis. Fuktighet i luften som ligger som et svalt slør over ansiktet. Beroligende og kilende på samme tid.
Storbylyder. Metall mot metall. Fuglekvitter og fontener. Små grupper med mennesker som diskuterer på eksotiske språk.

Rutiner. Hunden og jeg. Samkjørte og vel vitende om hvor vi skal. Målet er det samme for oss begge. Skrivebordet. Hun under og jeg foran datamaskinen.

Vi flyter gjennom. Vi suser forbi.
Så bråstopp. Nøling. Usikkerhet.
Hva er galt?
Morgendisen har også omkranset det kalde og tynne metallet jeg kjenner foran meg. Mine søkende ffingre. Søker, men finner ingen vei forbi.
Min veiviser får sine kommandoer. Hun leter, men finner ingen løsning.
I takt med hamringen rundt oss vokser frustrasjonen.

Vennlighet. Det var det første jeg registrerte. Vennlighet i en varm stemme. Stemmen forklarte. Ga mening til et fysisk kaos jeg ikke kunne se.
Tillitt. Det var det jeg følte. En nødvendig tillitt jeg må ha for å komme videre fra situasjoner jeg ikke kan klare alene. Min selvstendighet er ikke noe jeg får til uten hjelp.

I dragsuget av god vilje gikk vi etter ham. Over en gate. Så over en ny gate.
Fri bane videre. Det var det siste stemmen sa.
Takk. Det var det jeg ønsket å si. Det ble med tanken. Lyden fra hans skritt druknet i larmen fra veiarbeidets klagesang.

Vi sto i ro. Veiviseren min og jeg. Lyttet . Var vi der jeg trodde vi var?
Rolig gange. Utenfor rutine. Søkende. Observerende. Skritt for skritt i ukjent terreng.
Rundt meg glir lydskygger forbi. Kanskje en stolpe? Muligens gjerdet rundt en uteservering? Kan det være mennesker som står i ro?

Et rykk. Full fart til venstre. En markering av noe velkjent.
Vi stoppet. Jeg så meg rundt. Som ventet var det ingenting jeg kunne se. Likevel var jeg helt klar over hvor jeg var.
Lydbildet. Det jeg så ofte må orientere meg ut i fra. Lydbildet stemte. Som en puslespillbrikke som føres rundt et nesten helt ferdig brett. Med ett glir brikken ned i hulle som passer. Da er alt på plass.

I kjente, men likevel usynlige, omgivlser ruslet vi videre. Inn en gate. Opp en trapp. Inn en dør.
Dagen var i gang. Målet var nådd.
Morgendis. Den hadde også festet seg til jakken min. Vannet hadde gjort gortexjakken glatt og hunden våt.
Skrivebordet. Hun under og jeg foran. En ny rutine var i gang og disen fordampet sakte.