Svaksynt ordførerkandidat.

  • Posted on: 8 September 2015
  • By: Thomas Haugen

Utsikt til blikkstille Litjvatnet skimtes mellom låna og fjøset, idet vi ruller inn på gården Vatn i ytre Agdenes. Døra går opp, og en lys lugg kommer til syne akkompagnert av et stort smil. Arild viser vei gjennom kjøkkenet og inn i stua, stødig og rutinert. Ingen skulle tro at han bare skimter konturer av den verden som er så synlig for oss andre.

På strak arm - Noen måtte ta over etter Kjell (Fremstad, listetopp gjennom mange år), og jeg sa ja. Ordet «ordførerkandidat» demret for meg først etterpå. Det får jeg ta på strak arm, sier Arild.

I hjørnet av stua står modelljernbanen som er hans store interesse, og i et annet hjørne står tørkestativet med klær. Det er karene som steller hjemme mens kona Paula er blitt student og hybelboer for ett år. Pulverkaffen kommer på bordet.

- Jeg er glad i kommunen min etter å ha bodd her i 23 år. Det er helt naturlig for meg å være engasjert. Politikk er interessant - og til dels gøy.

Den siste fireårsperioden har Arild representert Tverrpolitisk liste i kommunestyret i Agdenes, og sittet på bakerste benk med en stor skjerm foran seg.

Han klarer å lese når bokstavene er store nok, men det er slitsomt å pløye gjennom store rapporter og saksutredninger på denne måten.

Gård til salgs Tilfeldigheter gjorde at familien Røland havnet i Agdenes i 1993. Arild er fra Lørenskog og Paula fra Drevsjø, og de møttes på Buskerud landbruksskole.

- Vi så helt tilfeldig denne gården til salgs i Bondebladet.

Vi forpaktet den i fem år, før vi kjøpte den og pussa den opp i 1998, sier Arild.

Med på flyttelasset fra Vadsø til Agdenes var en sønn på to år.

Senere har søskenflokken vokst til tre gutter, hvorav to fortsatt bor hjemme.

Ved nyttår ble melkeproduksjonen nedlagt på gården, og Arild driver i stedet oppdrettsfjøs for kviger.

- Det var tungt, jeg hadde aldri trodd jeg skulle selge kvoten.

Men ingen av guttene ville ta over. Og siden jeg ikke er så effektiv på grunn av synet, måtte vi alltid være to i fjøset. Det ble ikke særlig rasjonelt, så nå har vi lagt det på et nivå som jeg kan klare alene.

Fra blokk til fjøs Det har blitt både knall, fall, skalling og dunking under fjøsstellet gjennom årene. Han har trampet en spiker gjennom foten, men han har tross alt vært heldig.

- Jeg har lært å ta forhåndsregler.

Ting går tregere med meg, da. Jeg kan ikke stå i fjøsdøra og ta et overblikk for å sjekke om alt er ok. Jeg må gå rundt og sjekke med hendene.

Ja, hvem skulle vel tro at en nesten blind guttunge fra ei blokkleilighet på Lørenskog skulle ende opp som melkebonde i Agdenes?

- Unge Røland syntes det var artig med hest. Jeg fikk god kontakt med en melkebonde i nærheten av blokka jeg bodde i. Der hjalp jeg til, og fikk til gjengjeld ha en hest på gården. Det ble starten på bondekarrieren. Albinisme Albinisme og en medfølgende synshemming var skjebnen som ble tildelt Arild. Det har han taklet med humør og humor.

- Hjernen min kompenserer med å lage bilder utfra erfaringer, så jeg tror jeg vet hvordan ting ser ut rundt meg. Det er jo litt artig å tenke på at folk kanskje er helt annerledes enn jeg tror, sier Arild, som mener det er lettere å bli født svaksynt enn å oppleve et synstap.

Han vokste opp før lydboka kom, og lekselesinga foregikk ved at mora leste høyt for ham.

- Jeg var heldig som fikk en god start på livet. Da jeg begynte i 1. klasse i 1975, var verden ennå snill. Mobbing var helt fraværende hos meg. Så var jeg også en gutt som flagget høyt og sa meningene mine, og måtte tørre å få igjen med samme mynt, sier han.

Syklet i lyktestolper Innstillinga hans til livet er klar: «Gikk det ikke? Nei, da prøver vi en gang til! ».

- Pappa var barnevernspedagog, og mente jeg måtte lære å dette ned av trær, jeg som alle andre. Jeg var en av de første synshemmede som gikk på vanlig skole i stedet for spesialskole.

Det var viktig. Arild fikk sykkel i 5. klasse, senere enn de andre ungene, og innrømmer at det ble noen smell i lyktestolper og grøftekanter.

Men sykle til skolen, det skulle han.

- Jeg krasja med ei dame en gang, og hun sa «ser du dårlig, eller? ». Jeg svarte bare «ja», så dro kompisen min og jeg videre.

Rutetabell-nerd Arild sitter i styret i Norsk forening for albinisme, han har flere verv i Norges blindeforbund og er styreleder i Agdenes avløserlag - i tillegg til politikerrollen.

Han er en nerd på rutetabeller, og har i mange år engasjert seg i kollektivtrafikken i Agdenes.

Helt naturlig, siden han er avhengig av å reise kollektivt selv for å komme seg fram. Når Arild begynner å snakke om hvilke buss- og båtruter som korresponderer og hvilke som skulle vært bedre, er det bare å stålsette seg for en inngående forelesning.

Og interessen stopper ikke der:

Stående i kasser har han 150 meter med modelljernbane som skal monteres på et rom på loftet etter hvert, samt 43 lokomotiver og 200 vogner. Han skrur og mekker med det begrensede synet han har.

Utenfor nonverbalt Ved valget for fire år siden, sto Arild på sjuendeplass på lista, men endte på andreplass og gikk rett inn i kommunestyret sammen med tre andre fra partiet.

- Både og, er svaret når vi spør hvordan de fire årene i kommunestyret har vært.

- De andre har vært veldig imøtekommende og lagt godt til rette for meg. Ordføreren er god til å legge fram sakene ryddig, slik at jeg henger med ved hjelp av hørselen. Men jeg kan bli grinete når jeg er sliten av å lese sakspapirer. Det vanskeligste er imidlertid å stå utenfor den nonverbale kommunikasjonen.

- Når jeg står på talerstolen, og noen liker og andre ikke liker det jeg sier, får jeg ingen signaler gjennom kroppsspråk. Jeg ser ikke om noen hever øyenbryn eller rister på hodet. Det føles ikke bra. Jeg setter pris på om folk sier til meg hva de tenker, slik at jeg kan kommunisere på lik linje.

Gir ikke opp I ungdommen søkte Arild på Norsk jernbaneskole fordi han ville bli konduktør.

- Jeg tenkte «Toget går jo på skinner, hvor galt kan det gå? ».

Jeg ville heller få et avslag, enn å være den som selv ga slipp på drømmen. Avslaget kom, og det samme skjedde da han møtte opp på sesjon for å prøve seg i militæret.

Han har også prøvd å søke jobb som ruteplanlegger i Trønderbilene og i NSB, uten å bli innkalt på intervju.

- Det er jobber jeg garantert hadde fiksa! Arbeidsgivere i dag tror vi er kostbare ansatte fordi vi har et handikap. 90 prosent av synshemmede med høyere utdanning går uten jobb. Sannheten er at vi er lojale arbeidstakere som må få en sjanse.

I tillegg til kollektivtilbudet, brenner Arild for å utvikle hele kommunen slik at den vil stå robust inn i en storkommune - for sammenslåinga kommer, tror han. Tilflytting, godt grunnlag for skoler og barnehager og å gjøre ferdig industriområdene er andre hjertesaker.

Gode og kjipe dager Når du leser dette sitter Arild og rister på jernbaneskinner. Først gikk ferden 10 000 kilometer fra Trondheim til Beijing, og deretter videre med Den transsibirske jernbanen. Han er reiseleder for en gjeng med blinde, svaksynte og noen seende på turen, slik han tidligere har vært reiseleder på mange sydenturer for synshemmede.

- Jeg har fått reaksjoner på at jeg reiser bort midt i valgkampen, men det tar jeg med ro. Lista vår handler om politikken vår, ikke om meg som person.

Og gode opplevelser, som denne drømmeturen med tog, samler han på. Selv om det også er dager som er tunge.

- Sånn er det vel for alle.

Hvordan skulle vi klart å glede oss over gode dager, om vi ikke hadde noen kjipe?

Bildetekst:
- Arild Røland hjemme på tunet, hvor han med tungt hjerte måtte avvikle melkeproduksjonen ved nyttår.

Hentet fra © Avisa Sør-Trøndelag 5 september 2015

Tags: