Ghetto Superstar

  • Posted on: 14 August 2015
  • By: Thomas Haugen

Bassen hamret i brystet mitt. Jeg kunne ikke kjenne om hjertet mitt slo, men jeg følte meg levende. Levende og glad.
Vi var på byen. Gutta fra Ås var i Oslo. Et eller annet utested som på ingen måte utmerket seg som hverken stilig eller kjipt. Bare et sted der det var musikk, alkohol og ikke minst jenter. Hva mer kunne en gutt på 20 år ønske seg?

Musikken pulserte herlig i ørene. Ghetto superstar. Jeg kunne ikke huske navnet på artisten, men låta var stilig. Stilig hadde også jeg følt meg for tre sanger siden. Da hadde jeg stått i et godt opplyst rom i første etasje og ventet på at denne delen i andre etasje skulle åpnes. Der nede kunne jeg se alle som gikk forbi og med lett smil utveksle blikk med forbipasserende engler. Vel, det var egentlig bare vakre ansikt som minnet om engler. Klesplaggene signaliserte noe helt annet.
Avslappet hadde jeg stått lent inntil en vegg og vært som alle andre. Der jeg nå satt var jeg med ett på utsiden.

Da den øverste delen hadde åpnet valgte jeg samme strategi som fra bilen og til baren. Rett bak kompisene mine. Fulgte siluetter og stemmer. På den måten hadde jeg hengt med gjennom mylderet av stolper, trinn og stoler. Til slutt hadde vi funnet en sofa og jeg gled raskt ned i den. Satte meg godt til rette og løftet glasset til munnen. Jeg hadde ikke tenkt meg noe sted. De andre forsvant etter noen minutter. Dansegulvet var målet. Det var helt uaktuelt for meg. Noe mer kaotisk enn det er vanskelig å forestille seg for en svaksynt fyr som helst vil skjule hvor dårlig han ser.

Så der satt jeg. Alene. Alene med haugevis av folk rundt meg. Ny kortklippet sveis. Svarte sko og svarte jeans. Mørkegrønn tynn genser. Ganske så kul.
Jeg snurret sakte på ølglasset. Det gled uhindret rundt på det glatte og merkelig kalde bordet. Jeg var fornøyd med tingenes tilstand. Glad for at jeg denne gangen hadde følt at jeg hadde nok energi til å bli med gutta ut. Det ble stadig sjeldnere. Det var slitsomt og bekymringsfullt å forsøke og være seende når jeg så dårlig. Derfor valgte jeg ofte å bli hjemme. En tur på byen fremsto også som helt nødvendig dersom jeg skulle få meg dame. Det var et av livets store mål for oss som var ute den kvelden.

Rundt meg hørte jeg stemmer. Latter og ivrige samtaler. Det jeg kunne se var kun stjerner. Lamper, lyskastere, bordlys og gjenskinn i blanke overflater. Alt smeltet sammen til en stjernehimmel. En himmel som ble tonesatt av folkemengdens summing.
Blikket mitt festet seg på et punkt i rommet. Mens jeg lavt nynnet på de siste strofene i låta. «Ghetto superstar. That is what you are. Comming from a fare. Reaching for the stars». Det var ordene jeg hørte og sant lavt for meg selv. Tankene gled til det paradoksale i situasjonen jeg befannt meg i. Her satt jeg omgitt av jenter, men sjansen for å bli kjent med noen av dem var tilnærmet like liten som den ville vært hvis jeg fortsatt var hjemme i min egen stue. Hvor var de? Hvordan skulle jeg komme i prat med noen jeg ikke kunne se?
Spørsmålene var mange, men jeg rakk ikke dvele ved dem. Like greit. Jeg hadde uansett ingen gode svar. Tankerekken ble brutt av en bevegelse. Mer presist var det nok at jeg reagerte på at det sterke lyset i høyre øyekrok ble dempet. Var det en siluett jeg så? Ja, det kunne virke slik. Skyggen så ut til å nærme seg og jeg trodde jeg kunne høre at en stol ble flyttet.

En svært optimistisk tanke slo ned i meg. Noen kom mot meg og det var trolig ingen av kameratene mine. De hadde gått mot venstre. Kanskje var det ei av jentene jeg hadde flørtet litt med nede for et kvarter siden? En som ville følge opp de fine blikkene vi hadde sendt hverandre? Kanskje hun med det mørke håret og trange toppen?

I det siste tone fra «Ghetto superstar» ebbet ut kledde jeg på meg mitt kuleste smil og løftet glasset til munnen. Samtidig snudde jeg meg mot skikkelsen som nå var rett med meg. På lur hadde jeg flere gode replikker.

- Hva faen er det du driver med!?!?
Det var ikke den mørkhårete skjønnheten. I så fall sto ikke stemmen i stil med resten av henne.
- - Når jeg gikk ned på dass satt du og kikket på dama mi. Nå sitter du fortsatt og stirrer. Rett på puppa hennes!
Smilet mitt stakk av og jeg satt naken igjen. Jeg følte meg ikke lenger som en superstar. Fyren var helt klart forbannet. Febrilske tanker kretset rundt i hjernebarken. Hva skulle jeg si? Hvor stor var han? Skulle jeg forklare at jeg så dårlig? Ville han tro at jeg ikke visste at jeg i en stund hadde kikket rett i utringningen til kjæresten hans? Jeg måtte prøve. Ellers kunne dette gå skikkelig ille. Harmen dirret i stemmen hans. Den fikk selskap av en kraftig dunst fra det som trolig var en stor mengde konsumert pils.
Raskt tok jeg ut honnørkortet mitt. Det røde kortet jeg var så flau over. Det jeg stort sett skjulte, men som viste at jeg var registrert hos Norges Blindeforbund.

- Unnskyld. Jeg ser veldig dårlig.
Ordene ble ytret samtidig som jeg viste ham kortet.

Stillheten rådet. Det vil si, en ny hit fra 1998 hadde kommet i gang med første refreng, men mellom to testosteronfyllte menn var det stille.
Han gikk. Sa ikke et ord. Forlot meg med armen og kortet utstrakt.
Selv om også den nystartete låta hadde en pumpende bassrytme kjente jeg nå hvordan hjertet slo. Det slo hardt og raskt. Små svetteperler hadde funnet veien ut rundt om i pannen. Jeg var ikke redd, men helt klart stresset. Var det faren for juling som hadde stresset meg, eller var det at jeg hadde avslørt mitt reelle synstap for noen?

Jeg lente meg tilbake i den myke sofaen. Tok en ny slurk av ølen min. Jeg smilte. Hva ellers skulle jeg gjøre? For en utrolig pinlig situasjon? Det var komisk. Desto mer komisk ble situasjonen når jeg la merke til låta som trengte seg inn i mine varme ører. Drømhus. «Vil ha deg i mørket hos meg. Fritt oversatt.
Vel,tenkte jeg mens jeg humret lavt. Det så ikke ut til at det ble noe slikt i kveld. Det måtte i så fall bli i en drøm.