Kiwi.

  • Posted on: 5 August 2015
  • By: Thomas Haugen

Jeg er blant de som tror på klimaendringene vår verden står ovenfor. Det har jeg opplevd følgene av i mange av mine vintre som voksen. Lite snø og kun korte perioder med to-sifrede minusgrader har preget de fleste månedene fra desember og mot vår.
Til tross for dette hender det med jevne mellomrom at jeg står midt i utrolige kuldeperioder. En av disse kjente jeg på kroppen der vi med hastige skritt beveget oss forbi en av barneskolene på Lindeberg.

Vi, det vil si førerhunden Vilde og meg selv, var på vei til matbutikken nede ved T-banestoppet. Kun noen enkle varer skulle handles, men de var viktige nok til at vi måtte kle på oss og utfordre Kong Vinter.
Ettermiddagsmørket hadde senket seg over Oslo, men med den bittelille synsresten jeg hadde igjen kunne jeg skimte det hvite snødekket som hadde lagt seg rundt i hele området. Jeg visste at jeg rent konkret ikke kunne se snøen, men det lyse skjæret fra bakken trigget mange minner fra barndommen som nå ga varme tanker om tidligere bilder av vakre snølandskap.
De visuelle bildene fikk selskap av den deilige lyden fra knirkende sko og poter som tråkket i den iskalde snøen.
Rundt oss ruvet høye trær. De fremsto mest som skygger. Fornemmelser av noe stort ble kombinert med den dempende effekten de hadde på lydene som kom fra den ruslende ekvipasjen.

Vi gikk i en form for opptråkket sti. Uten hund hadde det vært særdeles slitsomt for meg å finne frem i dette snøkaoset. Med hund gikk det som om jeg gikk i en trikkeskinne. Vilde loset oss begge raskt og effektivt, og snart var vi på god vei ned den bratte bakken. Et flott holdepunkt i landskapet som gjorde at jeg nå visste at vi var på vei ned til det lille sentrumet som omkranset T-banen. Da vi nådde bunnen av bakken kjente jeg uroen komme krypende.
Først kom tanken på handlelisten. De fire-fem varene som skulle utgjøre dagens fangst for denne moderne jakteren. Listen var kort, men det var uansett ikke varer jeg kunne finne selv. Butikken var stor, og jeg hadde aldri gjort meg kjent der. Den tiden vi bodde i Oslo sentrum hadde vi hatt to matbutikker i nærheten. De hadde jeg jevnlig benyttet også mens jeg hadde syn. Dermed kjente jeg til dels til hvor varene var og kunne hente noe selv.
Butikkene var også vant til å hjelpe mennesker som ikke ser normalt fordi de lå rett ved lokalene til Norges Blindeforbund.
Slik var det ikke her på Lindeberg. Det var det som gjorde meg urolig. Vissheten om at jeg ikke kunne finne varene selv, og vissheten om at de ansatte her på Kiwi ikke hadde erfaring med å bistå synshemmede.
Det ble med min andre tanke. Flere var det ikke tid til. Nå som jeg nærmet meg lokalene måtte jeg starte på å utarbeide en strategi. En strategi for hvordan jeg skulle få forklart de ansatte hva jeg trengte, og hvordan jeg ønsket å bli ledsaget.

Kanskje merket Vilde mine tyngende tanker. I hvertfall senket hun farten uten å få beskjed om gjøre det. Reduksjonen av fart fikk meg tilbake til virkeligheten. Jeg rettet meg opp i ryggen og tenkte at jeg ikke hadde noe utbytte av å ta sorgene på forskudd.
Vilde fikk beskjed om å ta til venstre. Hun adlød og jeg kunne kjenne halen hennes sveipe mot underarmen min. Iveren var så stor at piskingen fra den krøllete halen kjentes gjennom den tykke jakken. Hun syntes nok det var gøy at vi til en avveksling ikke skulle i retning av T-banen.
Med litt fantasi kunne jeg nok innbille meg selv at jeg skimtet inngangsdøren 20-30 meter lenger bort. Det mer realistiske var nok at jeg så lyset som strålte ut fra lokalene. Resten ble nok fyllt inn av gamle bilder lagret et sted i hukommelsen. Det jeg derimot ikke fantaserte om var lyden fra skyvedøren som åpnet og lukket seg. Ut fra lydens hyppighet kunne jeg tolke at det var flere som var ute i samme ærend som meg selv.
Jeg ba den krøllete frøkna søke dør, og jeg konstanterte fornøyd at vi nå gikk i retning av lyden. Hun visste hvor vi skulle.
Bestemte føtter og poter marsjerte nå over slaps og isrester, og sekunder senere var vi inne.

Lyset fra det som opplevdes som tusenvis av taklamper skar inn i øynene mine i det samme døren lukket seg bak oss. Det var som om jeg stirret rett på solen. Kontrasten fra det tunge mørket der ute var påfallende. Påfallende og veldig ubehaglig.
Ubehaglig var også et stikkord for tempraturen. Jeg hadde på meg min varmeste vinterjakke og Vilde hadde på seg frakk. Hun var nyklippet og med kuldegrader opp mot 20 minus var det nok godt med et ekstra lag med isolasjon. Varmen i butikken var trykkende. Kombinasjonen av varmeanlegget, varmen fra belysningen og kroppsvarme fra de mange kundene gjorde sitt til at jeg nesten momentant ble varm og klam på ryggen.

Jeg hadde bedt Vilde stoppe der jeg trodde at det ville være enkelt å bli sett av betjeningen. Nøyaktig hvor jeg sto visste jeg ikke, men bak meg hørte jeg at det strømmet mennesker i samme retning. De var trolig på vei inn i butikken. Foran meg hørte jeg rasling av poser, pipende kasser og rullende bånd. Disse lydene ble suplert av raske stemmer som utvekslet korte beskjeder om handleposer og totalsummer.
Ut fra lyden å dømme sto jeg 4-5 meter unna den nærmeste kassen. Jeg tok et par skritt frem og mannet meg opp. Stålsatte meg for den påkjenningen det ville være å snakke ut i løse luften uten å vite om noen ville legge merke til meg. Jeg visste at det ville koste meg litt å gjøre det som gjøres måtte.

Bare noen korte sekunder tidligere hadde jeg vært klam på ryggen. Nå var jeg allerede svett.
Med en litt rusten stemme sa jeg «Unnskyld, kan jeg få litt hjelp?».
Det gikk et par sekunder. Noen veldig lange sekunder. Ingen svarte meg.
Ubehaget seg raskt ned i kroppen. Det startet som en liten prikking over øyynene og fortsatte som pulserende ilinger ned i magen.
Hadde noen hørt meg? Sett bort på meg og valgt å ikke svare?
Rundt meg suste folk. Folk og handleposer. De var som meg ute etter å handle nødvendige varer og så komme seg raskt hjem.
Jeg tok enda et skritt nærmere kassen, og så gjentok jeg min korte setning.
«Unnskyld, kan jeg få litt hjelp?». Som for å forsikre meg om at de tok poenget mitt la jeg denne gang til at jeg var blind og at jeg ikke kunne finne varene selv.
Igjen lot jeg sekundene tikke. Det føltes som jeg var usynlig. Jeg kunne høre de som var rundt meg, men jeg kunne tydligvis ikke ses av de andre som befannt seg i butikken. Det ville i så fall være rart. Der jeg sto med store vinterstøvler, mørk vinterjakke og påkledd puddel ville jeg tro at jeg var et lett blikkfang.

Nå var jeg søkkvåt på ryggen. Svetten piplet også frem rundt hårfestet, og jeg tror ikke det kun var de varme klærne som gjorde at jeg kokte. For hvert sekund som gikk strømmet nye perler av svette og ubehag ned fra topp til tå.

Med lukten fra fuktige klær og innholdet i grønnsaksdisken i nesen måtte jeg ta et valg. Skulle jeg gi opp? Skulle jeg manøvrere meg helt frem til kassen? Skulle jeg snakke veldig høyt? Skulle jeg forsøke å ta tak i en av kundene som passerte forbi meg?

Hjem kunne jeg ikke gå. Jeg hadde en oppgave og den måtte jeg løse. Selvsagt måtte jeg det. Det var litt verre å velge mellom de andre alternativene. I det jeg sto der og grublet dro Vilde litt i båndet. Retningen hennes var mot venstre. Bevegelsen hennes trakk meg ut av tankesirkelen. Med fokuset rettet i samme retning som henne la jeg merke til en ny lyd. Pipingen fra en kortterminal. Lyden kom fra et annet sted enn rekken av kasser. Jeg resonerte meg frem til at det måtte være skranken for post. Løsningen slo meg som et befriende slag i magen. Borte var den nølende Thomas. Tilbake sto den løsningsorienterte personen jeg ønsker å være.
Selvsagt kunne jeg gå dit.

Vilde fikk beskjed om å gå rett frem. Noen få meter senere merket jeg at rommet smalnet rundt meg. Lyden ble dempet og jeg antok at jeg nå var i et lite rom. Høyre hånd dunket lett inn i noe som viste seg å være en glatt disk. Med hånden på disken ventet jeg.
En person passerte meg på min venstre side. Jeg ventet derfor på at noen skulle si at det var min tur.
Ingen sa noe. Jeg telte til fem og gjentok så mitt lille mantra. «Unnskyld, kan jeg få litt hjelp?».

Svaret kom raskt, og det kom fra et sted rett foran meg. Selvsagt kunne jeg få hjelp. Den ansatte hadde kanskje ikke registrert førerhunden? Det kan hende hun hadde sett forundret på meg fordi jeg ikke hadde tatt noe initiativ for å få gjort noe som helst. Ingen ord. Ingen blikkonktakt. Det må nok se litt pussig ut å observere noen i en slik setting hvis du ikke vet at vedkommende er blind. Hva vet jeg?
Jeg var uansett strålende fornøyd med å ha fått kontakt. Jeg var likevel ikke usynlig.
Med korte og raske setninger forklarte jeg hvorfor jeg hadde oppsøkt henne. Hun forsto og gikk for å hente hjelp.

10 minutter senere var vi igjen omslukt av mørket. Turen hjem gikk i det samme trikkesporet og jeg hadde fått handlet det jeg skulle. Posen i høyre hånd var full, men ikke tung. Nesten samme hva jeg hadde puttet inn i posen så kunne det nok ikke ha tynget meg. Jeg var så lettet fordi jeg hadde funnet en løsning. Situasjonen hadde vært ubehaglig, og jeg hadde klart å motstå fristelsen som lå der. Fristelsen om å stikke fra ubehaget. Hadde det kun vært meg selv jeg hadde å tenke på kunne det blitt konsekvensen. Nå måtte jeg stå i slike og andre situasjoner fordi andre var avhengige av at jeg gjorde det. Min lettelse knyttet seg også til at jeg nå hadde en løsning jeg kunne benytte neste gang jeg skulle handle på Kiwi. Nok en liten seier i et helt vanlig hverdagsliv.