En jobb er vel bare en jobb?

  • Posted on: 2 July 2015
  • By: Thomas Haugen

En jobb er bare en jobb. Jeg har sagt det til meg selv så mange ganger. Jeg har sagt det og jeg har vanligvis ment det.
Første gang jeg tenkte det var tidlig i min yrkeskarriere. På den tiden da synet sakte forsvant og jeg ikke helt visste om jeg i det hele tatt var i stand til å utføre et arbeid. Det var i de årene da jeg ikke trodde jeg hadde mulighet til å mestre og nå nye høyder. Det var den gang. Da var jobben bare en nødvendig kilde til inntekt. Det var en periode i livet da jeg tenkte at jobben aldri skulle bli en sentral del i livet mitt. Den skulle ikke bli viktig. Trolig var det nok bare ord som var ment som selvforsvar mot en realitet jeg trodde ville inneholde et svært begrenset mulighetsrom.

I de senere år har ordene vært ytret mens jeg har vært i arbeidsforhold som har virket permanent på ubestemt tid. Jeg har tenkt tankene samtidig som rutinene på jobb har gått i sitt daglige spor og jeg har drømt om noe annet. Mestringen og gleden har vært der. Det samme har opplevelsen av ansvar og verdi. Alt er nå en selvfølge.

En jobb er bare en jobb. Så da kan jeg vel bare bytte? Skifte spor, endre miljø og utvikle ytterligere sider ved meg selv. Hva hindrer meg?
Ingenting hindrer meg. Vel, noen vil påstå at det faktum at jeg er blind er et hinder. Det er dessverre vanskeligere for blinde å få seg jobb enn for normalt seende.Min personlige erfaring tilsier likevel at det ikkenødvendigvis er slik. Jeg har kommet godt ut av de prosessene der jeg har søkt nye stillinger.
Andre vil påstå at det er så mye praktisk som må ordnes for at blinde skal fungere på en ny arbeidsplass at det ikke er verdt det. Jeg er enig i at det er tidvis mye styr rundt akkurat tilrettelegging, men verdien av et jobbskifte overstiger helt klart innsatsen det krever.
Og kanskje er det akkurat de potensielle utfordringene som trigger mitt indre. Noen sier at jeg ikke kan og at jeg ikke bør. Er det derfor jeg føler at jeg må?

Ingenting står egentlig i veien for at jeg selv kan velge å hoppe ut av noe som til tider frustrerer meg. Valget er mitt. Det er bare jeg som kjenner på opplevelsene jeg har i min arbeidshverdag.Oppgaver som ikke lenger gir like mye mening. Fremtidsutsikter som ikke akkurat vitner om store utviklingsmuligheter. Selv for en blind mann er ikke stabilitet og forutsigbarhet godt nok. Ambisjonene og suget etter ny mestring bobler tidvis kraftig også i meg. Hvis ikke jeg får dekket det behovet der jeg er kan jeg nok finne det et annet sted.
Tanker og refleksjoner som må sies å være luksus i en verden der mange synshemmede ikke kommer i arbeid, og der arbeidsledigheten i Europa er urovekkende.

Nå er valget tatt. Jeg har sett meg om. Mitt blikk fannt noe nytt. Noe spennende som kan berike meg. Det grønne gresset utenfor byråkratiet trekker meg til seg. Jeg ruslet over bekken og fannt en ny jobb. Matchen var der. Det grønne gresset vil ha meg.
Valget er tatt og jeg skal snart vinke farvel til den plassen som har vært min faglige og sosiale arena de siste fem årene. Nå har tankene om noe annet blitt mer enn tanker. De har blitt en virkelighet.

Med avgjørelsen kom også spørsmålet. Er en jobb fortsatt bare en jobb?
Nei. Nå som jeg skal forlate den oppleves ikke arbeidsplassen bare som en arbeidsplass. Den er mer enn oppgaver og ansvar. Den er mennesker. Arbeidsplassen er relasjoner. Noen tilfeldige og kortvarige. Andre sterke og varige.
Jobben er samtalene. Latteren og diskusjonene. Arbeidsplassen er felleskapet og samarbeidet.
Arbeidsplassen er varmen og forståelsen for livet utenfor arbeidstiden og utfordringene og gledene det kan føre med seg. I hektiske år med små barn har min jobb vært min viktigste sosiale arena.
Nå skal jeg snart gå herfra.

En jobb er heldigvis ikke bare enkilde til inntekt. For meg er den så mye mer enn det. Den er en del av livet. På sitt beste er den en verdifull del av livet mitt. Snart skal jeg forlate denne trygge plattformen. Jeg bytter ut det kjente med det ukjente. Det føles vemodig.
Jeg er likevel glad for vemodet. Det forteller meg at jeg har hatt det bra her. Det forteller meg også at jeg har vært en del av noe som er mer enn saksbehandling, utredning og forvaltning. Jeg har vært del av en gruppe. Flokken min.

Om noen uker står jeg i det nye. Nye oppgaver og nye relasjoner. En helt unik arena for utvikling, mestring og verdi. Hvem blir jeg der? Det vet jeg ikke. Det ser jeg frem til å finne ut. Jeg gleder meg til den alltid så interessante prosessen der jeg skal bli en del av noe annet. Forme det nye med det jeg har med meg.
Det vil være en periode der jeg må gjøre de andre fortrolige med at jeg er blind. Sammen må vi finne løsninger på de praktiske utfordringene jeg vet er der. Det skal jeg stå helt greit i. det er jeg trygg nok til. Det vet jeg at kommer til å gå bra. Den troen har jeg med meg fra mine tidligere jobber.

En jobb er mer enn bare en jobb. Det er derfor jeg må skifte arbeidsplass nå. Jeg bytter jobb fordi jeg vet at jeg vil vokse på endringen. Jeg vil bli påvirket og vil påvirke. Mine relasjoner, minner og erfaringer tar jeg med meg videre.
Til tross for at det er med ambivalente følelser at jeg om kort tid slutter vet jeg at slik er det for de fleste. Det er tilfredsstillende at jeg ikke lar meg begrense av at jeg ikke ser. Troen på egen kompetanse og egne ferdigheter overskygger mitt synstap. Mine valg for fremtiden er basert på helt andre faktorer enn redusert syn. Det har vært enlang reise hit, men nå tror jeg på meg selv og mulighetene som ligger foran meg.
Den troen og den tryggheten kan jeg takke flokken min for.
Takk. Dere er med meg videre.