Spøkelset fra fremtiden.

  • Posted on: 23 May 2015
  • By: Thomas Haugen

Det er rart at en visuell oppdagelse kan få meg til å fryse til. En observasjon kan gjøre at jeg føler at alles blikk er vendt mot meg, samtidig som mine øyne ser at alle i rommet kikker på noen andre. Disse forunderlige tankene var med meg i det jeg ruslet rolig ned Pilestredet. Tankene lot seg ikke forstyrre av den forbipasserende trikken, men blandet seg med det milde høstregnet som silte rolig ned fra himmelen. Vannet la seg som en myk hinne over mitt korte hår, glattbarberte ansikt og nye mørkebbrune skinnejakke. Regnet dempet noe av varmen som hadde blusset opp i meg minutter tidligere.

Hvorfor hadde jeg reagert slik? Jeg visste at det nok ville skje en dag. På mange måter hadde jeg til og med sett frem til at det skulle skje. Det hadde vært klart at det var en stor mulighet for at vi ville møtes. Det var mange måneder siden jeg fikk vite at hun gikk på samme skole som den jeg skulle starte på den høsten.
Likevel hadde det nesten vært som et sjokk å regne det jeg opplevde da jeg kastet mitt første blikk på den unge kvinnen jeg ikke kjente. Det hadde vært så skummelt å se den blinde jenta stå rett foran meg i køen.

Etter siste forelesning hadde jeg med mine sedvanlig rolige skritt manøvrert meg gjennom det store og åpne rommet på høyskolesenteret. Høstmørket hadde ennå ikke fått helt tak så belysningen i dette knutepunktet var en blanding av sollys ogdunkle lysstråler fra taket. Det var ikke så mange andre igjen og jeg kunne konsentrere meg om å gå rundt siluetter av stoler og bord. Det var ikke nødvendig å se etter kjente. Alle i klassen haddehastet hjem og jeg hadde blitt sittende litt lengre. En vanlig strategi for å unngå at noen ville ta følge. Hvis jeg gikke sammen med noen var det ikke sikkert at jeg ville klare å få med meg alle hindringer som lurte der ute i storbyen.

Målet mitt denne sene ettermiddagen var bokhandelen. Jeg manglet ennå litt pensumlitteratur, og det passet å handle inn bøkene nå. Toget gikk ikke før om en halv time. På slutten av 90-tallet så jeg såpass godt at jeg hverken brukte stokk eller førerhund. Det skulle komme noen år senere. Likevel var det nødvendig med noen små tilpasninger for å for eksempel ikke falle ned trapper. Det kunne være vanskelig å se når trappen startet. Særlig i slik belysning som jeg nå befannt meg i.
Derfor lot jeg de lave skoene med de kraftige sålene subbe lett lagns gulvet i det jeg nærmet meg lyskilden. Den indikerte butikken i etasjen under.
Noen skritt senere traff venstre fot det som markerte overgangen fra gulv til trappetrinn. Forsiktig gikk jeg ned de ni-ti trinnene samtidig som jeg kikket inn i det godt opplyste rommet som nå lå foran meg. Det var ikke stort annet enn bøker og hyller jeg kunne skimte. Bøker, hyller og en gruppe mennesker. De fem-seks studentene jeg kunne fange opp i det jeg hadde kommet meg ned trappen sto merkelig oppstillt i en halvsirkel foran kassen. Ansiktene deres var rettet i samme retning, men selv om de så mot kassen var de et par meter unna. De så på noe som jeg ikke kunne se. Noe var skjult bak en av de mange bokhyllene.

Jeg lot nysjærrigheten hvile og tok til venstre. Det hadde blitt mange besøk i bokhandelen disse første ukene på skolen og jeg visste nå hvor jeg kunne finne det jeg trengte. Med to bøker i den ene hånden og bankkortet i den andre nærmet jeg meg igjen flokken med studenter. De var helt stille og kikket fortsatt rett frem. Det eneste jeg hørte var to kvinner snakke sammen. En godt vooksen stemme og en ung.

Blikket mitt vendte jeg skrått nedover for å fange opp potensielle snublefeller i form av kasser eller ben fra de mange stativene som var plassert i butikken. Jeg så ingen ben eller kasser,, men jeg skvatt litt da jeg så den. En hundehale i fin kontrast mot det lyse gulvet. Halen lå i ro og jeg fulgte den opp til hundens rygg. Da skvatt jeg igjen. Den lyse selen nærmest ropte mot meg. Det var første gang jeg så en førerhundsele, men jeg forsto med en gang var det var.
Til høyre for hunden med selen sto en kvinne. Hun sto med ryggen mot meg, men det lange håret fortalte meg at det ikke var en mann.
Det måtte være henne. Flere måneder tidligere hadde jeg blitt fortalt at studiet jeg ønsket å ta var et der en blind ung kvinne allerede gikk. Da jeg fikk vite det hadde jeg umiddelbart tenkt at det var helt glimrende. Det ville være en fantastisk mulighet for meg til å bli kjent med noen som også så dårlig. Ikke bare så hun dårlig, men hun var faktisk helt blind. Noe som for meg på den tiden virket som et helt umulig utgangspunkt for å klare seg selv.

Jeg så på damen bak disken. Hun pratet rolig og virket på ingen måte påvirket av at hun hadde en blind person foran seg. Upåvirket var ikke akkurat det jeg kunne si om gjengen med studenter. De tre jentene og de to guttene stirret fortsatt rett frem. Kanskje var også de like forundret som meg over at jenta med hunden så ut til å kjøpe et par bøker. Hva skulle en blind person med bøker? Det var jo en selvfølge at hun ikke kunne lese dem.

Jeg hadde tenkt til å gå bort til den unge kvinnen. Det hadde jeg bestemt meg for at var det lure og høflige å gjøre. Det kunne bli starten på mitt nye liv. Et liv der jeg lot mitt eget synstap få sin plass. En plass som kun var synlig for andre som også ikke så normalt. I mitt hode ville det være en trygg start på resten av mitt liv.

Med ett merket jeg at jeg var glødende varm i begge kinn. Heten i ansiktet hadde muligens tørket ut all fuktighet i halsen for jeg måtte kremte. Kremte høyt. Et par av studentene snudde seg mot meg og jeg stoppet nesten å puste da det skjedde. Kunne de to se på meg at også jeg ikke kunne se normalt? Tanken var absurd. Likevel var den der.
På kommando reiste hunden seg. Med en elegant sving førte hunden sin eier bort til trappen. De passerte meg med en snau meter. Helt synkronisert stoppet de begge ved første trinn og gikk raskt opp.
Jeg hadde observert henne og hunden i mindre enn et minutt, men minnet om de to skulle jeg ta med meg i mange år fremover.

Med blindehet og førerhund ute av rommet var det som om alt fallt på plass for studentene. Uten ord organiserte de seg i en kø og kjøpte sine varer. Rommet ble raskt fyllt med lyd og stemmer.
Jeg la mine bøker fra meg på nærmeste hylle. Med blikket igjen vendt ned ruslet jeg rolig ut av butikken. Uten å støte bort i noe. Uten å avsløre meg selv. Ingen visste at seks år senere skulle jeg på samme måte stå med min egen førerhund i mange av byens butikker. Der ville også jeg bli observert og være litt på utsiden av det normale.
Det visste ingen i den bokhandelen. Ikke studentene. Ikke den ansatte. Ikke engang jeg visste det.

Vel, ingen hadde sagt at det ville skje, men innerst inne forsto jeg trolig at det var slik det måtte gå. Det må ha vært årsaken til at jeg reagerte slik på mitt første syn av en førerhund. Det må ha vært forklaringen på at jeg hadde feiget ut og ikke snakket til henne. Det kan være at jeg ubevisst fryktet at de som så på henne også ville se på meg med samme blikk dersom de så at jeg snakket med henne. Kanskje ville de da se etter tegn på at også jeg så dårlig. Kunne det da bli slik at de ville se min tidvise subbende gange? Ville de forstå at jeg ikke så alt det de gjorde?
Til tross for slike spørsmål handlet det nok ikke mest om studentene.
Der jeg spaserte sakte i høstregnet sa jeg til meg selv at jeg ikke hadde vært klar for å starte mitt nye liv. Synstapet måtte forbli skjult en stund til. I synet av kvinnen med hunden hadde jeg sett meg selv. Et spøkelse fra fremtiden som varslet om hva som ventet meg. Det var for mye å ta inn.
Jeg gikk mot toget. Det ville ta meg hjem. Hjem til fornektelsen. Virkeligheten måtte vente.