Learning to fly

  • Posted on: 5 May 2015
  • By: Thomas Haugen

Det var ikke den voldsomme smerten som plaget meg mest. Heller ikke var det den kraftige redselen som herjet heftigst i meg der jeg lå.
Mine tanker kretset i høyeste grad rundt nederlaget. Et nederlag jeg tenkte ville sitte igjen i husets vegger i lang, lang tid fremover.

Det hadde ikke vært noe ved den solfylte morgenen som vitnet om det som skulle hende en kort stund senere. Sommervarmen lå tett i soverommet der jeg nå kledde på meg før jeg gikk i gang med resten av dagen. Solskinnet strålte gjennom sprekken under rullgardinen. Ute kunne jeg kun høre sporadiske lyder fra passerende biler. Jeg befannt meg nå i en bygd som de aller fleste kun kjørte forbi på vei til et annet sted. Under meg hørte jeg stemmer. Stemmer fra noen små og fra et par voksne.

Selv om jeg først nå fikk på meg dagens antrekk hadde jeg vært våken lenge. Altfor lenge. Våre små hadde ikke de beste sovehjertene for tiden, og natten hadde vært brutal. Selv om det var mange år siden jeg sist så normalt føltes det som om jeg så enda mindre i dag. Trolig var det søvnmangelen som påvirket mitt indre blikk. Min opplevelse av syn var ekstra tåkete i dag.

Ferdig påkledd reiste jeg meg fra den lave dobbeltsengen og strakk hendene ut foran meg. Det var ikke for å få tak i noe spesielt, men en nødvendig manøver for å ikke kræsje bort i dører, dørkarmer eller skap. Dette gamle, men velholdte huset var blitt velkjent for meg etter mange år med besøk, men likevel var det såpass sjelden at jeg var her at omgivelsene ikke var tryggt lagret i mitt indre kart.
Håndflatene traff soveromsdøren som var vinklet inn i rommet. Fingrene gled lett over den glatte døren, og jeg fulgte den helt til tærne mine lett dultet inn i dørstokken. For å unngå kommoden som sto plassert rett til høyre for meg tok jeg et par korte skritt rett frem før jeg svingte mot høyre.

Nå sto jeg i den smale gangen som delte andre etasje i to. Gangen hadde tre rom på hver side. Flest soverom, et kontor og et bad. Badet var mitt mål.
I tillegg til dører og kommoden var denne korridoren fyllt med store bilder på veggene i trepanel. Bilder som jeg til stadighet skrenset inn i, og som jeg en vakker dag helt sikkert ville rive ned.
Fotbladene var godt plassert på det eneste gulvteppet i gangen, og med målrettede skritt gikk jeg rolig fremover.Som en søvnig zombie gikk jeg mot lyset. Lyset kom fra vinduet enden av gangen på husets kortvegg.

Ingen malerier ble revet ned i dag heller, og i det jeg passerte den åpne døren inntil kontoret på venstre side skar det skarpe lyset inn i øynene mine. Mens jeg holdt farten oppe gned jeg med rolig i øynene i håp om at den akutte smerten kunne gnis vekk. Der jeg nå ruslet med den ubehaglige følelsen av å bli blendet registrerte jeg lyden fra avtrekksviften på badet. Jeg brukte lyden som lydfyr og unnlot derfor å la venstre hånd gli langs panelet på veggen for å finne den trolig åpne døren. Vanligvis var den lukket, men så høy som lyden var hadde noen nok glemt å lukke den inntil.
I det duringen kom susende kraftig inn i mitt venstre øre vred jeg meg 90 grader mot lyden. Jeg løftet foten for å tråkke over den høye terskelen.Med et raskt skritt steg jeg inn i rommet og lot høyre fot treffe….
Ingenting. Jeg fannt bare vektløshet.

Det føltes som om jeg var i fritt fall i flere sekunder. Det må ha vært snakk om bare et lite mikrosekund, men slik jeg husker det nå rakk jeg til og med tenke at jeg hadde gått for langt. Jeg hadde gått forbi døren inntil badet og tatt til venstre rett ut i trappen. I god fart hadde jeg nesten kastet meg selv ut i løse luften i den tro at jeg tryggt skulle sette foten ned på et varmt baderomsgulv
Med et smell landet jeg midt i den relativt bratte trappen. Smellet ble omtrent momentant etterfulgt av ulike rop fra huset. Nesten like raskt hørte jeg skritt fra flere personer som kom ilende til.

Smerten fra det som skulle vise seg å være to brukne tær ble over skygget av flauhet. Ubehaget fra en forslått venstr underarm forduftet i det tanken om at jeg måtte reise meg opp hastet inn i bakhodet. Det var som å falle på isen og umiddelbart bli forlegen fordi noen kanskje hade sett meg skli. Det var omtrent slik, bare ti ganger verre.
Møtet med ulike familiemedlemmer var nesten like smertefullt som selve fallet. Jeg var flau fordi jeg hadde gått feil. Min gode orienteringsevne hadde streiket. Streiket og latt seg avlede av solys og lyden fra tørketrommelen i første etasje.
Det at jeg kom til å falle i den trappen hadde vært spådd og et samtaleemne gjennom flere år. Husets frue hadde vært engstelig, og jeg hadde vært tilsvarende kjepphøy. Selvsagt kom jeg ikke til å falle ned en trapp. Jeg beveget meg fritt rundt i Oslos gater uten syn, og jeg hadde vært på flere fotturer i fjellet. En trapp skulle ikke være en utfordring for meg.
Jeg hadde tatt feil. Hun hadde fått rett.
Hver gang det nå ble snakk om å falle i en trapp ville denne hendelsen dukke opp i bevisstheten tilhusets eiere. Slik tenkte jeg i hvertfall der jeg nå halvveis hinket inn i stuen.

Min årelange, og kanskje unødvendige, innsats for å overskygge mitt eget synstap hadde fått seg en smell. Jeg hadde overskygget annerledesheten ved å gjøre så lite ut av mitt synstap som mulig.
Nå var muligens synstapet mitt blitt grobunn for en evigvarende historie.
Det var vond. Det var vondt og det satt i meg meg lenge.
Heldigvis leges de aller fleste sår med tiden. Brukne tær leges, det gjør også de skrammene som har rammet selvfølelse og egoet til kjepphøye Thomas.
Et forslått ego har også bidratt til at jeg er ekstra nøye med å følge med på omgivelsene når jeg er i nærheten av trappen og badet. Jeg har tatt konsekvensen av at også jeg må være aktivt til stede i alle situasjoner for å unngå uhell.

Jeg har sagt ja til økt konsentrasjon, og nei til grind foran trappen. Litt spenning i hverdagen er bare et pirrende krydder.