Kun en helt vanlig blomst

  • Posted on: 15 April 2015
  • By: Thomas Haugen

Bare en av blomstene i bedet

Lyset fra solen sved seg inn i øynene mine. Det varte i et lite sekund mens jeg passerte lysstripen som kom fra de store vinduene i etasjen over.Diva fikk beskjed om å ta til venstre, men hun nølte.
Nølingen var ikke overraskende for meg. Vanligvis fulgte vi retningen i strak linje helt frem til heisen. Det var rutinen. I dag måtte rutinen brytes.

Jeg brukte noen sekunder til å orientere meg før jeg på ny ga den fortsatt ferske førerhunden beskjed om å ta oss mot venstre. Sekundene brukte jeg til å ta inn de svært motstridende duftene som nå fyllte nesen min. Forfra kom det noe som nok må omtales som mer en dunst enn en lukt. Fra kiosken var den umiskjennelige odøren fra stekte pølser sterkt til stede. Hyggelig betjening til tross var det lenge siden jeg hadde satt mine ben der. Boller og kaffe hadde lenge vært menyen for meg når jeg sto og ventet på toget hjem, men en kropp som nærmet seg 40 hadde ikke godt av slikt.
Fra min venstre kant strømmet det derimot friske dufter. Blomsterbutikken. Dagens mål, og årsaken til at rutinen måtte endres.

En rask bevegelse førte telefonen til høyre øret, og et par effektive bevegelser med tommelen gjorde at jeg ble orientert om at det var ni minutter til toget gikk. Det skulle holde greit.
Fra et sted lenger frem kunne jeg høre lyden fra papir som ble revet av det som trolig var en stor rull. Jeg kjente igjen lyden fra tidligere besøk og jeg vendte kroppen i retning av lyden. Ny kommando til hunden og vi beveget oss sakte fremover. Jeg gikk rolig fordi jeg var klar over at vi nå nærmet oss et område fyllt med stativ, blomster og bord. Erfaring hadde lært meg at slikt kan velte hvis farten er for høy. Diva gikk nok rolig fordi hun var usikker på hvor vi skulle, og hun registrerte nok også min forsiktighet.

Med et raskt rykk var roen brutt. Diva dro hardt til venstre og smallt labbene ned på et underlag av metall. Overraskelsen gled av meg nesten med en gang da en velkjent lyd fra rulletrappen forklarte den ivrige hjelperens handling. Hun hadde vært usikker på hva jeg ville og hvor vi skulle. Derfor gikk hun for det sikre valget. Jeg ville heltsikkert til rulletrappen. Slike hadde vi jo brukt før!
Det var et godt forsøk og en god tanke. I dag var det likevel ikke riktig. I dag skulle jeg kjøpe blomster til konas bursdag.

Omtrent samtidig som jeg skulle be min iverige lille hjelper om å ta til høyre hørte jeg en vennlig og klar kvinnestemme bak meg. Stemmen lurte på om jeg skulle opp til andre etasje. Ut i fra hvor stemmen kom fra antok jeg at det var en av de ansatte i blomsterbutikken. Jeg svarte avkreftende, og sa at jeg gjerne ville bli fulgt til disken.
Stemmen ble nølende, men hennes ord var fortsatt vennlige i det hun sa at det nok skulle ordne seg.
Nølingen i stemmen hennes sto i stil med den påfølgende famlingen. Hennes hånd forsøkte å gripe fatt i min venstre arm. Forsøket ble ikke kronet med hell. Jeg visste hvilken labyrint som lå mellom oss og disken. Derfor vurderte jeg det dithen at korrekt ledsagerteknikk var påkrevd. Det ble min tur til å famle. Til slutt fikk jeg forklart hva jeg ønsket, og kort tid etter var jeg hektet på hennes venstre arm.
I det mine nå varme fingre grep rundt overarmen hennes innså jeg at jeg hadde tatt feil. Den tykke ytterjakken avslørte at hun nok bare var en tilfeldig forbipasserende som hadde forbarmet seg over meg. Min lille glipp gjorde meg en smule ubekvem, men det var liten tid til å dvele ved min egen flauhet.
Det hadde bare tatt noen korte skritt før vi hadde stanset foran disken. Det var virkelig ingen tvil om at det var der vi sto. Min jakkekledde redningskvinne hadde nemlig både sagt det til meg og samtidig plassert hånden min på disken. Med høyre hånd godt plantet på det kalde og til dels fuktige underlaget snudde jeg meg mot stemmen og takket. Jeg fikk kun et vennlig ønske om en fortsatt god dag til svar. Så var hun borte.

Med en nesten automatisk handling hadde jeg igjen fisket opp mobilen på nytt og fikk høre at klokken var 15.05. Det ga meg sju minutter til toget gled ut av perrongen. Det burde fortsatt la seg gjøre å få kjøpet det jeg skulle.
Den forfriskende brisen som var fyllt med blomsterduft omkranset meg. Blant den bortimot altomfattende lukten av blomster jeg ikke kjente navnene på hørte jeg tre-fire kvinnestemmer. Av ordene de ytret tolket jeg det slik at det var to stykker bak disken og to personer på samme side som jeg befannt meg. Det kunne tyde på at det ikke var lang kø denne fredag ettermiddagen.
Mellom to av stemmene foregikk det en lystig samtale om en rettslig tvist om tollsatser som visstnok hadde gått i favør av denne blomsterkjeden. De to andre stemmene hadde en mer lavmælt dialog om innpakningspapiret.
Kvinnen som helt tydelig var svært fornøyd med utfallet av tollsaken nærmet seg meg, og jeg gjorde meg klar til å be om hjelp til å finne min gave. Forberedelsene mine var til ingen nytte. Stemmen hadde kommet omtrent rett foran meg før den raskt snudde og gikk tilbake til venstre side av disken.Med ett var det helt stille. Det vil si jeg kunne høre et mangfold av stemmer bak meg, og det dundret fra de fire-fem nærliggende rulletrappene.
En stemme som tidligere ikke hadde fått plass i ordflommen fra et par av de andre kvinnene sa lavt at «Han der trenger nok hjelp».

En hektisk stemning brøt løs blant de ansatte og en av de andre kundene. Ut fra de to jeg antok for å være ansatte kom det nå raske setninger og ordvekslinger. «Åh, jeg trodde han var med noen andre». «Jeg trodde du tok deg av ham». Kunden smatt også inn en setning. «Nei, jeg aner ikke hvem han er!».

Smått forundret over dialogen om meg, og ikke med meg, tok jeg sats og informerte gjengen om at jeg var der helt alene. Alene og jeg skulle kjøpe blomster.
To nye ordrekker hev seg over disken. «Jeg som bare trodde du hadde en ivrig hund». «Det var umulig å se at du ikke kan se. Du ser jo så normal ut». Den siste formuleringen gjorde noe med meg. På den ene siden kjente jeg at det stakk litt i ryggen min. Stikket bar med seg et snev av irritasjon, og en stor dose frustrasjon. Selv det å handle noe så enkelt som en orkide skulle visst bringe meg inn i en ny arena der annerledesheten rundt det å ikke se ble samtalens sentrum.
Følelsen av å være provosert gled raskt over. Først og fremst fordi toget mitt snart dro uten meg, og jeg hadde dermed ikke tid til ynkelig selvmedlidenhet. Samtidig var det skikkelig deilig å bli sett på som normal. At det var det de så når de kikket på meg. En i mengden, eller var det kanskje mer riktig å si at jeg bare var en av blomstene i bedet der jeg sto?
Det er kanskje smålig, men det føltes faktisk godt at hun hadde oversett mitt bistandsbehov fordi hun ikke hadde observert noe utenom det vanlige når hun hadde sett på meg. I boken jeg skriver for tiden har jeg reflektert mye rundt dette med annerledeshet, og det kan hende at min opplevelse av andres tanker om min annerledeshet sitter like mye i mitt hode som i deres.

Med blomsten i den ene hånden, og min hund i den andre vandret jeg noen minutter senere målrettet mot lyden av rulletrappen. I det jeg antok at jeg var på riktig sted ba jeg Diva ta til venstre og søke heis. Kommandoen virket som en befrielse for den lille frøkna. Endelig skulle vi dit hun hadde ment at vi skulle gå. Endelig hadde han på to bein tatt til vettet.
I heisen koste jeg meg med min selvtilfredshet. Tilfreds fordi jeg hadde rukket å kjøpe blomster. Tilfreds fordi jeg i blomsterpikenes øyne også bare var en helt vanlig blomst. En av mange andre.