Er det jeg som er gal?

  • Posted on: 20 November 2014
  • By: Thomas Haugen

Hadde han snakket til meg?
Stemmen hadde vært vennlig, men også bestemt.
«Unnskyld» hadde han sagt.

Nei, det var nok ikke til meg.
Rundt meg fannt folk sine plasser. Selv om de fleste nok hadde ventet innendørs minst noen minutter kunne jeg kjenne kulden de hadde dratt med seg fra høsten utenfor.

Jeg plasserte sekken og selen på fanget. Det var en innøvd manøver som sikret at jeg tok minst mulig plass. På gulvet lå Diva, og jeg kunne høre henne snuse inn luktene fra alle medpassasjerene som nå hadde fallt til ro rundt oss.

Minne hender åpnet jakken, og den høyre gled ned i innerlommen og fisket ut telefonen og øretelefonene. Det var på tide å sige inn i den deilige døsen som kom av togets bevegelser kombinert med dagens favorittmusikk. Amerkansk rap sto på menyen.

Rett før jeg fikk plugget inn ledningen i telefonen hørte jeg det igjen.

«unnskyld…!!».
Ordet var formidlet med en høyere og mer bestemt stemme denne gangen. I tillegg ble den fulgt opp av en berøring på min venstre skulder.

Jeg vred hodet mot stemmen, men forsto raskt at jeg så for høyt opp. Stemmen kom fra en mann som hadde sitt hode i samme høyde som meg selv. Det stusset jeg over fordi det ikke var noen seter der han satt.

Toget var fullt, og jeg registrerte at hvertfall mannen som satt til høyre for meg, og i midten av raden med tre seter, også snudde seg.

Stemmen fra gulvet fortsatte.
«Jeg ser at du har en hund med deg….».

Nølende bekreftet jeg det opplagte. Umiddelbart tenkte jeg at det var en hundeinteressert fyr som ville slå av en prat om de fantastiske førerhundene.Jeg var egentlig ikke klar for slikt småprat, men stålsatte meg for en rask prat om trening av hund. Desto fortere jeg ble ferdig med det kunne jeg vende tilbake til muligheten for en powernap før jeg kom hjem.

Mannen skulle vise seg å være opptatt av hund, selv om det ikke var slikt jeg først hadde trodd.

Stemmen var ansatt i NSB. Han hadde satt seg på huk for å klappe hunden samtidig som han sa;
«Det er nemllig slik at hunder ikke har lov til å være på månedskort-vogner. De kan kun være på betjente vogner».

Selv om hjernen egentlig hadde gått i lås av vanntro svarte jeg umiddelbart at det kunne umulig stemme. Hvordan i all verden var det tenkt at jeg skulle få til det i praksis?
Jeg har mer enn nok med å forsikre meg om at jeg er på rett tog, og jeg kunne ikke helt se for meg en hverdag der jeg i tillegg måtte finne den betjente vognen.

Stemmen argumenterte videre. Det var nemlig slik, ifølge ham, at det bestandig var ansatte på perrongen som kunne vise meg til riktig vogn.

Var det jeg som var gal? Kunne reglene virkelig være slik?
Mente NSB at jeg skulle tråle perrongen etter deres ansatte, eller skulle jeg rope om hjelp når toget stoppet?
Selvsagt kunne jeg spørre noen passasjerer, men min indre tanke om selvstendighet, samt tidvise motvilje mot å spørre om hjelp, gjorde tanken uvirkelig.

Jeg delte min refleksjon med stemmen. Han nølte, men sto på sitt.
Jeg rakk ikke argumentere videre. Nå var stemmene fra omkringliggende seter også engasjert i det som skjedde.
De ytret at det hele var ulogisk.
Ville det ikke være lettere for en som var allergisk, fordi det var det som var NSB sin argumentasjon, å finne seg et annet sted å sitte?
Og er ikke faren like stor for at noen er allergiske på betjent vogn?

I et glimt av sosial barmhjertighet kastet jeg ut en line til mannen. Han trengte det. Menneskene rundt oss var tre-fire hakk mer sjokkerte enn det jeg var. Det var visst ikke bare jeg som var gal. Dette hang ikke på greip.

Med rolig tone sa jeg til jernbanemanne at jeg ikke ville lage dårlig steming, men jeg klarte ikke se hvordan jeg skulle kunne etterleve en slik regel.

Som følge av hans svar nappet jeg linen tilbake. Han startet nemlig setningen med å si at reglene var slik.
Regelrytter altså. Da var det ikke håp. Hvertfall ikke i den situasjonen.

Mitt valg ble «to stand my ground». Som sannt var sa jeg at dette var en regel jeg aldri hadde hørt om og det hele var irrasjonelt. Det som føltes ut som en folkemengde rundt meg istemte sin støtte.

Jeg tror konduktøren ble lettet da toget gled inn på perrongen på Oslo S. Da måtte han ut og gjøre sin plikt.
Han kom aldri tilbake. Kanskje like greit.Fellesskapet, som vi nå var blitt i kupeen, fortsatte diskusjonen. Han hadde ikke hatt en sjanse i videre forhandlinger om saken.

I det vi trillet videre mot Kolbotn tenkte jeg, og sa også halvhøyt, at er det ikke det ene så er det det andre.

Kan reglene virkelig være slik? Det har jeg ikke tenkt til å undersøke.
Jeg skal velge å se bort fra det jeg mener er idiotisk praksis.
I visshet om at jeg ikke er den eneste som synes slik om regelverket skal jeg sette meg på månedskort også i morgen.Sittende der vil jeg være sterk i troen på at jeg vil få støtte hvis atter en ansatt fra NSB vil håndheve idiotiet så vil jeg få støtte fra andre. Og kanskje ender det også da med en hyggelig samtale med passasjerene rundt meg?
For i like stor grad som det er irriterende med situasjoner der jeg tenker «er det ikke det ene så er det det andre», så er det like flott de gangen jeg også jeg avslutte togturen med å tenke «aldri så galt at det ikke er godt for noe».